Amerikas fantastiske polfiasko

Sydpolen skulle nås med en monsterbil på 34 tonn. Men i isødet gikk alt galt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DETTE ER HISTORIEN om en av verdens mest spektakulære Sydpol-ekspedisjoner - og underlig nok en av de mest ukjente. Kanskje fordi den fantastiske «Penguine 1 Snow Cruiser» ble bygget og sendt mot Sydpolen mens Adolf Hitlers styrker invaderte Polen, Norge, og Frankrike.

DET HELE BEGYNTE i hodet til den amerikanske polforskeren Thomas C. Poulter. Poulter hadde vært nestkommanderende til den langt mer kjente admiral Richard Evelyn Byrd under Byrds Antarctic Expedition II (1933-1935). Admiral Byrd hadde heltestatus i USA. I 1926 ble han den første til å fly over Nordpolen, en brakt som ga ham USAs høyeste utnevnelse - «The Congressional Medal of Honor». På sin første ekspedisjon til Sydpolen, 1928 til 1930, startet Byrd kartlegging av Sydpolen - og ga liv til en polarinteresse uten sidestykke i hjemlandet USA. Men på sin andre ekspedisjon - der Poulter var med, var Byrd nær ved å dø.

EKSPEDISJON NUMMER TO var banebrytende på flere områder. Byrd hadde med seg to Celtrac snøtraktorer, fire Ford snøskutere, og to Citroën lastebiler - sistnevnte originalt laget for ørkenoppdrag. Han hadde også med seg to fly.

Aldri før hadde en polekspedisjon vært så basert på motoriserte kjøretøy.

Fra hovedbasen «Little America II» på Ross-platået gikk det daglige radiosendinger hjem til folket i USA. To filmteam fra Paramount fikk være med på turen, der kartleggingen av Antarktis skulle fortsette.

Det ble bygget en værobservasjonspost 198 kilometer inn i polisen fra «Little America II». Under svært dårlige værforhold, og temperaturer ned til minus 51 grader celsius, overvintret admiral Byrd alene på observasjonsposten mens ekspedisjonens øvrige medlemmer drev med forskjellige kartleggings- og forskningsoppgaver ved «Little America II».

DØDEN VAR NÆR ved å innhente Byrd der han lå i hytta og logget været hver andre time. Sakte men sikkert ble han kullosforgiftet fordi ventilasjonspipa i hytta gradvis frøs igjen, og luften forgiftet av kullos fra vedovnen og generatoren som ga strøm til radiosenderen. Tre ganger i uken avla Byrd rapport over radio til hovedbasen «Little America II». Der merket de at admiralen snakket stadig mer usammenhengende og til slutt kollapset under en av samtalene. Da slo de full alarm.

Det to første forsøkene på å redde hans liv strandet på grunn av uvær og mekanisk svikt på kjøretøy i den bitende kulda. Men like før midnatt 10. august 1934 banket redningsmennene på hyttedøra. Da hadde Thomas C. Poulter, E. J. Demas og Amory Waite klart å kjempe seg fram de 198 kilometerne i isødet i den tredje snøtraktoren - denne gangen uten mekanisk svikt. De fikk reddet admiralens liv, selv om hans helse for alltid ville være svekket på grunn av forgiftningen.

REDNINGSDÅDEN skal ha gitt Poulter den fantastiske ideen om et kjøretøy som skulle revolusjonere polekspedisjoner i framtiden. Poulter fikk jobben som forskningsdirektør ved forskningsstiftelsen i Armour Institute of Technology i Chicago (nå Illinois Institute of Technology). Der skal han ha framlagt sine ideer, og fått stiftelsens godkjenning til å designe «Penguine 1 Snow Cruiser». Arbeidet fikk navnet Prosjekt Nummer I-69, og Poulters forskningsteam brukte to år på å designe farkosten. I 1939 var planene ferdigtegnet. På samme tid gjorde Admiral Byrd seg klar til å organisere en ny ekspedisjon til Sydpolen. Opprinnelig hadde han planlagt en privatfinansiert ekspedisjon, slik de to foregående hadde vært. Men Byrds suksessekspedisjoner hadde på dette tidspunktet skapt så stor polarinteresse blant befolkningen i USA, at president Franklin D. Roosevelt ønsket

myndighetene inn i en mer aktiv rolle for å kunne dele den amerikanske polsuksessen. Byrd lot seg derfor overtale til å gå i forbund med myndighetenes nystiftede byrå U.S. Antarctic Service, og fortsette sin polarforskning i myndighetenes regi.

ENTUSIASMEN VAR stor da Poulter og forskningsstiftelsens direktør Harold Vagtborg viste fram designtegningene av «Penguine 1 Snow Cruiser» til ledelsen i U.S. Antarctic Service i Washington D.C 29. april 1939. De fikk grønt lys til å sette i gang byggingen av monsterbilen. Allerede samme høst skulle den bli en viktig del av Admiral Byrds tredje ekspedisjon, «US Antarctic Service Expedition 1939-41». Forskningsstiftelsen skulle selv sørge for byggingen og kostnadene, deretter låne den til ekspedisjonen som da også overtok driftskostnadene og vedlikeholdet. Stiftelsen skulle så få bilen tilbake når ekspedisjonen var over.

En rekke sivile selskaper spyttet penger inn i potten for å være med på prestisjebyggingen av «Penguine 1 Snow Cruiser». Budsjettet på omlag 150 000 dollar var ikke som småpenger å regne i 1939. Da konstruksjonsarbeidet ble igangsatt 8. august, hadde de dårlig til. Innen 11 uker skulle kjøretøyet være ferdig, testet og fraktet fra Chicago til Boston, der ekspedisjonens skip skulle frakte den videre til Sydpolen.

MONSTERBILEN TOK FORM i fabrikklokalene til den verdensberømte bil- og togfabrikanten Pullman Company i Chicago. Den 17 meter lange og 6,1 meter brede bilen strakk seg nesten fem meter til værs. Vekten var på svimlende 34,1 tonn. Ingen forbrenningsmotor ville kunne være sterk nok til å drive et så stort monstrum. Derfor valgte man en diesel-elektrisk løsning som er vanlig på dagens tog. To dieseldrevne Cummings motorer på 150 hestekrefter skulle drive hver sin strømgenerator som igjen skulle drive fire elektromotorer fra General Electric på 75 hestekrefter hver (en til hvert hjul). Dette var banebrytende løsninger på denne tiden.

Hvert av hjulene kunne heves og senkes individuelt ved hjelp av hydraulikk, slik at gigantbilen skulle kunne dra seg over hindringer i isen og sprekker så vide som 4,5 meter.

LIKE IMPONERENDE var innredningen: Et soverom med fire køyer, et forskningslaboratorium, et mørkerom for fotobehandling, et kartrom, og en kjøkkensalong. Monstrumet hadde plass til mat for et år, en dieseltank på nesten 9500 liter, og en tank for flybensin på 3785 liter. Sistnevnte for å holde liv i det enmotors Beechcraft-flyet montert på taket.

Med fulle tanker skulle «Penguine 1 Snow Cruiser» ha en rekkevidde i polisen på over 800 mil. Poulters drøm var at monsterbilen ville bli framtidas selvdrevne polbase, uavhengig av det enorme støtteapparatet som normalt hørte polekspedisjonene til.

DEN ENORME bilen rullet ut av Pullman-fabrikken 24. oktober 1939. For å spare tid, skulle testingen kombineres med den 164 mil lange kjøreturen til havna i Boston. Jomfruturen til Boston fikk enorm oppmerksomhet. Ryktene om polhelten Byrds nye superbil fikk folk til å gå mann av huse langs ruta til Boston. Små og store aviser trykket bilder av vidunderet, og jublende - og forskrekkede mennesker hyllet «Penguine 1 Snow Cruiser» da den kjørte gjennom støvete landsbyer langs veien.

I 1939 var det uhyre få firefeltsveier i USA, og siden den over seks meter brede monsterbilen dekket begge kjørefelt, skapte turen et formidabelt trafikkaos på vei mot vest. Fire politimenn fikk i oppgave å kjøre foran og rydde veiene for biler, mens Poulter førte sydpolbilen i en marsjfart på 30 kilometer i timen. Selvfølgelig støtte de også på problemer og uhell underveis; Et sted kjørte den inn i en bro med det ene hjulet, og veltet over på siden. Den ble nesten truffet av et tog, kjørt inn i av en semi-trailer, og omlag tre mil utenfor Boston skapte den datidens største trafikkork da 72 000 biler ble stående fast i påvente av monsterbilens passering. De elektriske motorene hadde også en tendens til å bli overopphetet, og ved et tilfelle røk styreledningen til begge motorene på venstre side. Men Poulter rakk å teste bilen i sanddynene utenfor Indiana, som han mente ville ha tilnærmet samme egenskap som snøen i Arktis. En feilanalyse som senere skulle bli svært så skjebnesvanger.

«Penguine 1 Snow Cruiser» kom fram til marinehavna i Boston 12. november 1939. Der ventet Poulter på høyvann før han kjørte den opp på dekket til USMS North Star. Den bakre karosseri-seksjonen måtte midlertidig demonteres under overfarten for å få plassert bilen trygt på dekk. 15. november satte North Star kursen til Sydpolen.

USMS NORTH STAR ankret opp i Hvalbukta i Antarktis 12. januar 1940. For å få monsterbilen ned på isen, bygget polfarerne en rampe av solid tømmer. Med en entusiastisk Admiral Byrd sittende på taket, og Poulter bak rattet, skulle de ta seg ned på isen. Men 34 tonn monsterbil fikk rampen til å begynne å knekke. Derfor skal Poulter ha trykket gasspedalen i bunn for å komme ut på isen før rampe og båtskrog gikk i stykker. Trygt ute på isen, begynte den fantastiske historien om «Penguine 1 Snow Cruiser» å snu seg til et aldri så lite mareritt. Det viste seg fort at Poulter hadde gjort flere fundamentale feil i sin analyse av den arktiske snøens egenskaper kombinert med valget av dekk - fire Goodyear gummidekk med en diameter på tre meter. De var nemlig helt uten spor, og så tynne at alt for mye av kjempebilens vekt ble fordelt på alt for liten plass.

Dekkene grov seg dypt ned i snøen, og framfor å trekke monsterbilen framover, begynte den å spinne og grave seg ned. Knappe fem kilometer innover isen måtte de opp en bakke for å komme opp på selve isplatået. Bilen ble stående å spinne seg stadig dypere ned i isen. Fortvilet forsøkte Poulter og hans menn å montere de to reservedekkene utenfor forhjulene, i håp om å få bedre gripetak. Når det ikke virket, laget de kjettinger, men dette fikk bare maskinen til å grave seg ytterligere ned i isen.

TRIUMFEN BLE TIL fiasko. Skuffet måtte Poulter innse at snøen var langt mykere enn han trodde, selv om temperaturen beveget seg flere titalls hakk ned på minusskalaen. Hans drøm om sitt mobile poleventyr brast på isplatået, og den fantastiske «Penguine 1 Snow Cruiser» beveget seg ikke mer enn noen hundretalls meter til før mannskapene ga opp. Den ble stående fem kilometer inn på isen, ute av stand til å rikke seg på grunn av snødypden og frossen hydraulikk. Dens eneste vellykkede egenskap var at den ga lunt husrom til det frustrerte mannskapet resten av tiden på polisen.

DEN ANDRE VERDENSKRIG raste nå i Europa, og selv om USA formelt sett ikke var i krig, var den internasjonale situasjonen så spent at ekspedisjonen i Antarktis ble hjemkalt. I håp om at man etter kort tid kunne vende tilbake, ble alt utstyr og den havarerte monsterbilen satt igjen uten flere redningsforsøk. Ved hjelp av ekspedisjonens to tildelte skip, USMS North Star og USS Bear, ble ekspedisjonens to baser evakuert i 1941. «Penguine 1 Snow Cruiser» stod da ensom tilbake som et monument på Poulters knuste drøm.

I 1958 GJENFANT amerikanske forskere den fantastiske monsterbilen på isen ved Hvalbukta. Dokumenter og loggbøker som fortsatt lå inne i den nedfrossede doningen ble hentet ut og sendt til nasjonalarkivet i USA. Mens forskerne var der, unngikk bilen så vidt å bli dratt med da en større del av isplatået brøt av og fløt ut i havet. Men i dag har nok dette skjedd for lengst, og Thomas C. Poulters drøm ligger sannsynligvis et sted på bunnen av Sørishavet.

Hans skuffelse skal ha vært stor. Etter hans død skal hans enke ha sagt at de seks månedene han brukte på å bygge og levere monsterbilen, og den etterfølgende fiaskoen med den på polisen, var en traumatisk opplevelse for ham. Men blant hans fremste prinsipper var å aldri se tilbake og angre på sine feil, aldri la sine visjoner bindes av dagens teknologiske begrensninger, og la sin entusiasme smitte og inspirere andre. Han nektet derfor offentlig å sutre om fiaskoen med «Penguine 1 Snow Cruiser». Dessuten var det ytterst få som husket den, etter år med krig og kaos. Verden hadde fått nye helter.

annonse