Amerikas gulag

USA har to millioner mennesker i fengsel. Det bekymrer forkjempere for menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LIKE MANGE mennesker som halvparten av Norges befolkning sitter til enhver tid i fengsel i USA. Ikke noe annet industrialisert land har en så høy fengselsrate. Mot slutten av 1999 var tallet på 476 personer i fengsel pr. 100000 innbyggere, i dag er trolig tallet enda høyere. De aller fleste av dem er svarte menn.

Det er mulig å se de dramatiske tallene i flere perspektiver: som et vellykket rettssystem hvor forbrytere effektivt blir satt bak lås og slå, eller som en samfunnsmessig krise hvor svære folkegrupper må tilbringe livet bak murene. Sistnevnte innfallsvinkel har menneskerettighetstidsskriftet Index on censorship i sitt siste nummer. Denne utgaven tar for seg USAs enorme fengselsbefolkning. På 25 år er tallet på innsatte i USA firedoblet. Hvilken politikk ligger bak dette, og hvilke rettigheter har de mange som holdes innenfor? spør bladet. Spørsmålet om ytringsfrihet for to millioner mennesker er f.eks. ingen bagatellmessig sak.

KOMPLEKSITETEN i spørsmålene rundt menneskerettigheter og ytringsfrihet er betydelig endret, skriver tidsskriftet på lederplass. Med oppløsningen av Sovjetunionen var det lett å tro at den frie verden hadde vunnet og at sensur tilhørte fortida. Slik ble det ikke, men dagens stridsspørsmål er mye vanskeligere, mye mer nyanserte og ikke så iøynefallende som tidligere. Som eksempel nevnes USAs voldsomme fangevekst.

Randall G. Shelden, professor i jus ved universitetet i Nevada, hevder i en oppsiktsvekkende artikkel at det amerikanske fengselssystemet i dag har flere likhetstrekk med de sovjetiske fangeleirene. Han skriver at begrepet gulag, som først ble allment kjent igjennom Aleksandr Solsjenitsyns bok «Gulagarkipelet» i 1970, ikke er så fjernt fra det enorme nettet av fengsler som i dag finnes i USA. Han hevder også at behandlingen av fangene har flere trekk felles med de sovjetiske leirene. En allmenn «voldskultur» preger miljøet i fengslene, det er fysiske overgrep og en rekke brudd på menneskerettighetene, videre mangel på medisinsk hjelp, få utdanningstilbud og tvangsarbeid.

«THE WAR ON DRUGS » ble lansert midt på 1970-tallet. Med denne kampanjen begynte tallet på innsatte å vokse. Kritikere av denne storstilte kampanjen hevder at den automatisk ble rettet mot fattige og minoriteter, med den følge at fengslene nå er fylt opp av svarte gettobeboere som har forbrutt seg mot narkotikalovgivningen. Enkelte hevder også at lovgivningen ilegger ekstra streng straff på omsetning av narkotikatyper som finnes i svarte miljøer. Et eksempel er at straffen stoffer for bruk og salg av crack er strengere enn for bruk og salg av kokain i pulverform. I løpet av tiåret fra 1980 til 1990 ble antallet narkotikaarresterte med minoritetsbakgrunn tredoblet. En måte å se dette på er som en kontroll av «overflødig befolkning», de som ikke klarer å komme seg opp og fram i et konkurransepreget samfunn.

KRIMINALITET LØNNER SEG. På en bisarr måte har dette uttrykket fått full gyldighet i dagens USA. Fengsel er en blomstrende business. Arbeidsplasser i slike institusjoner er den hurtigst voksende sysselsettingen i USA. Bare i Texas er mer enn 42000 mennesker ansatt i fengselsetaten. Fortjeneste er å hente på en rekke felt: for arkitekter, entreprenører, møbelprodusenter, telefonselskaper, ferdigmatleverandører, vaskerier og vaktselskaper. Finansieringsselskapet Merill Lynch reklamerer med positive utsikter og ventet kursoppgang for bedrifter knyttet til fengselssektoren.

«Det fengselsindustrielle kompleks» kaller professor Shelden USAs moderne fengselssystem. Akkurat som president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i 1960 advarte mot veksten i «det militærindustrielle kompleks» basert på frykt for kommunismen, vokser i dag fengselsindustrien basert på frykten for kriminalitet.