Amerikas to ansikter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er et historisk paradoks at USAs president kommer til Norge på et tidspunkt da de to landene i mange henseender har mindre med hverandre å gjøre enn noen gang siden begynnelsen av den norske emigrasjonen over Atlanterhavet i 1820-åra. Utvandringen i stort omfang til de jomfruelige landarealene er for lengst historie. Og den siste store geopolitiske omveltningen - den kalde krigens slutt - har gjort Norge sikkerhetspolitisk marginalisert.
  • Når president Bill Clinton i dag gjennomfører sitt korte statsbesøk, er det derfor slett ikke de bilaterale forholdene som ligger til grunn, men ren amerikansk innenrikspolitikk. President Clinton er på jakt etter en mulighet til å gjenreise sin tapte politiske ære, og søker en mulighet i fredsprosessen i Midtøsten, der også Norge har spilt en rolle. Og uten Midtøsten, ikke noe Norges-besøk.
  • Men akkurat det inngår også i det regnskapet som veier USAs totale sivilisatoriske rolle i verden. Helt siden president Woodrow Wilson overtalte amerikanerne til å gripe inn på britenes side under første verdenskrig, har USA hatt ry som en trofast støtte i kampen mot de totalitære regimene rundt om på kloden. Ikke minst innsatsen mot dette århundrets mest ekstreme bevegelser, nazismen og kommunismen, har vi nordmenn grunn til å takke amerikanerne for. Selv om en nøyere revisjon av regnskapet viser at det inneholder mange negative poster. Når det har vært i den globaliserte amerikanske kapitalismens interesse, har det slett ikke spilt så stor rolle hva slags type regime USA støttet. Denne dobbeltmoralen har ikke akkurat vært et vakkert politisk syn.
  • Både amerikansk og norsk politikk har sterke islett av moralisme. Men det er likevel stor forskjell. I USA gjelder en ekstremt individualistisk moral, der man straffer i henhold til det bibelske «øye for øye, tann for tann». I dagene før presidentens besøk er to nye fanger henrettet med bestialske metoder i dødscellene i Florida og Arizona. Den norske moralismen bygger på misjonsverdier, og er i dag i sekularisert form knyttet til et sterkt engasjement for FN, for menneskerettigheter, for utjevning mellom rike og fattige i verden.
  • Det er mulig verden ikke hadde vært noe bedre sted å leve om USA hadde oppgitt sin egen pragmatiske moralisme og hengitt seg til den norske. Men landets gjeld til FN, neglisjeringen av andre forpliktelser i internasjonale konvensjoner og avvisningen av avtalen om stans i atomvåpenprøver er alle eksempler på at USA tar seg til rette. I disse sakene opplever vi en supermakt som i sin maktarroganse tramper på verdenssamfunnets fellesinteresser.
  • Vi lever i det amerikanske århundre, på godt og ondt. Amerikanernes fremste bidrag til vår kultur er deres insistering på den frie viljes forrang foran pompøs autoritet, og deres åpenhet og liberalitet, som rett nok er tvetydig fordi den også er ledsaget av vilje til makt, enten det er i felt eller på markedet. Men jazz og rock er gode eksempler på de frigjørende sider ved amerikansk kultur.
  • Slik representerer dagens hovedgjest to ansikter: et brutalt og et vennlig. Det er vår plikt å si fra når USA handler i strid med våre holdninger. Dessverre har skiftende norske regjeringer altfor ofte unnlatt å gjøre det, sentrumsregjeringen er ikke noe unntak. Men vår tro på de små lands interesse i et sterkt FN og et nettverk av internasjonale forpliktelser krever at statsminister Bondevik sier klart fra om at vi nå ser et USA som er i ferd med å blindes av sin geopolitiske maktrolle. Det er en utvikling det sterkt må advares mot.