Amnestys rapport

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Amnesty International la i går fram sin årlige rapport. Den er dyster lesning. Krigen mot terror har ført til omfattende brudd på menneskerettighetene, også i land som i sin retorikk påstår å forsvare de samme rettighetene. Sverige har sendt mistenkte terrorister til Egypt, der de skal ha blitt torturert. Italia bryter internasjonale regler for behandling av flyktninger, USA vanner ut terroristbegrepet og holder fanger i fengsel uten tiltale eller rettssak.

En rekke andre land i Vesten er også på Amnestys statistikk over brudd på menneskerettighetene: Belgia, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland og Italia er bare noen som er listet under «Tortur og mishandling av regjeringer». Både Belgia og Storbritannia er oppført under «Vold mot kvinner» - og i tillegg kommer alle de «tradisjonelle verstingene», som Hviterussland, Russland, Usbekistan, Iran og Saudi-Arabia.

Det mest betenkelige er likevel at Amnesty anklager FN og FNs menneskerettighetskommisjon for svakhet og unnfallenhet. Verdensorganisasjonen makter ikke å hindre menneskerettighetsbrudd i statene som er faste medlemmer i Sikkerhetsrådet. Derved står vi overfor en situasjon hvor det synes som om Menneskerettighetserklæringen råtner opp innenfra.

Det var FN som vedtok erklæringen, etter at ildebrannen fra den annen verdenskrig var sloknet. Da ble respekt for enkeltmenneskets rettigheter sidestilt med fred og sikkerhet. Nå ofres de samme rettighetene for en tilsynelatende sikkerhet mot terrorisme - men ingenting tyder på at USA eller Europa er blitt sikrere av den grunn.

Det er tvert om. De bruddene på menneskerettighetene som Amnesty dokumenterer foregår i land som tilsynelatende holder fanen høyt, kan ikke føre til annet enn at rettighetene selv mister både autoritet og verdi. Ingen skal tro at en fanatisk terrorist med bomba klar til kast lar seg stoppe av en erklæring. Men i den grad den etterleves av andre og får praktiske konsekvenser, kan den demme opp for rekrutteringen til terroristmiljøet. Det eneste positive ved Amnestys rapport er at den så klart peker ut veien videre: Tortur, tilfeldig fengsling og vold reproduserer nemlig bare seg selv, uansett i hvilket navn ugjerningene utføres.