Ånd og materie

«Verdens skarpeste mann» vil ikke forstyrres av penger. Men hva er egentlig hans prosjekt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JOURNALISTER over hele verden har de siste dagene undret seg over nerden fra St. Petersburg, matematikkgeniet Grigorij Perelman, som sier nei takk til Field-medaljen, matematikkens Nobelpris, og som slett ikke vil ha alle de millionene som han nå tilbys etter at han har løst «Poincares formodning». Det er ikke til å begripe at en slik mann ikke lar seg lokke av penger fra de ledende universitetene eller forskningsinstituttene i verden og litt hyllest fra egne fagfeller. Vår St. Petersburg-korrespondent, Morten Strand, fant også naboene hoderystende: Tenk om han kunne ha tatt imot pengene, og f eks gitt dem til noen som knapt har til salt i maten, som det finnes nok av i nabolaget?

DE SOM HAR møtt ham, har ulike måter å beskrive Perelman på, men de styrker oppfatningen av ham som en nerdete einstøing, en særling som forsvinner ute i de store russiske skoger der han gjerne også samler sopp til seg og sin mor, som han bor sammen med. Men kanskje er dette bildet feil? Personlig liker jeg bedre den beskrivelse den danske matematiker, Tobias Colding har gitt til Politiken: «Perelman er verken crazy, en galning eller en sky person, som han ofte framstilles som. Han er en utrolig dedikert forsker, som har helliget hele sitt liv og tid til forskningen. Det han får et kick av er å løse noen problemer som han regner for virkelig viktige. Den store premie for ham er å løse matematiske problemer. Derfor har han også tidligere avvist en stor europeisk pengepris, og begrunnet det med at komiteen ikke var kompetent nok til å bedømme arbeidet hans.

OG DA TROR jeg vi er ved mannens kjerne som forsker. Hans avvisning av priser er simpelthen et innlegg i den forskningspolitiske debatt. I vår tid består også forskningsverdenen av priser og penger, som innenfor så å si alle livsområder. I USA er det priser for alt, og det florerer av såkalte «honor societies» - foreninger av prisvinnere. Det smitter unektelig, og mye av den reformiver som legges for dagen innenfor akademia, er drevet av hensynet til pengemakten. Den akademiske verden er blitt en slags vitenskapsindustri med sine kongresser, sin nådeløse konkurranse, sin invitt til juks og fanteri. Nå er snart alt til salgs, alle kan kjøpes opp, også forskere. Det handler selvsagt ikke bare om penger til privat bruk. Den som får hånd om de store forskningsbevilgningene, enten de er offentlige eller private, kan regne med å ha et forsprang på den som ikke får penger til sine eksperimenter. Det som en gang ble regnet som et pengefritt rom, er kolonisert av penger, som Jürgen Habermas ville ha sagt.

SLIK SETT blir Perelman også en opprører. Han vil ikke korrumperes, omtrent som Sartre argumenterte da han avviste å ta imot Nobels litteraturpris eller den tyske matematikeren Alexander Grothendieck som i 1988 sa nei til den svenske Crafoord-prisen. Og akkurat som det ikke var helt stuerent i visse kretser like etter 1814 å ta imot gunstbevisninger fra kong Karl Johan, svarer Perelman nei til å bidra til den økonomisering av forskningen som pris- og æressystemet bygger opp under. Det er jo dette som nå slår over i det perverse evalueringssystemet som forskningsbyråkratene har funnet på, som gjør at det er viktigere hvor du publiserer dine forskningsresultater enn hva du publiserer. Perelman legger sine resultater ut på Internett, til fri avbenyttelse og motsigelse. Han vil signalisere at vitenskap fortsatt er en arena der alle i prinsippet står likt. Uansett hvilket institutt du tilhører, uansett hvor mange artikler du publiserer og uansett hvor du publiserer, og uansett hva dine fagfeller mener, handler vitenskap om intenst arbeid og talent.

JEG SYNS DETTE gjør Perelman til en enda større vitenskapsmann, en som står alene mot det pengeveldet som trenger seg inn i alle tomme rom: Ånd framfor materie i kunnskapens hus. Han kan trygt fortsette å si nei til medaljer og penger, for når den endelige dommen over vitenskapelige oppdagelser eller løsninger felles, så er det for historiens domstol. Hvis det er dette som er hans prosjekt, nemlig å slå tilbake regjeringers, kapitalisters og andre interessers invasjon av akademia, har han utvilsomt påtatt seg en verdig oppgave. At det blir et sært og forgjeves slag i lufta, forteller bare hvor makten over den «frie» forskning ligger i det moderne samfunn.