«Ånden fra Oslo»

- Nå er vi ferdige i Oslo. Vi får legge de nattlige forhandlingsmøtene til Midtøsten, sa FNs visegeneralsekretær Terje Rød-Larsen etter at nordmenn, amerikanere, israelere og palestinere tok farvel med hverandre i går kveld. Den norske fredsmekleren gjorde det klart at man står overfor meget vanskelige sluttforhandlinger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men toppmøtet i Oslo ble en suksess, det mener alle de involverte parter. Grunnsteinen ble i løpet av to dager lagt ned for de avgjørende forhandlingene mellom israelerne og palestinerne. Trolig har Oslo-møtet spart partene for uker av endeløs tautrekking på deres hjemmebaner.

  • Mandag begynner de to partenes delegasjoner sluttforhandlingene i den palestinske byen Ramallah på Vestbredden. To- tre ganger i uka skal de møtes, enten i Israel eller i palestinsk-kontrollerte områder. Oslo-møtet har skapt en helt ny tillit mellom partene. Mandag ettermiddag sa palestinernes president Yassir Arafat at han håpet at den israelske statsministeren Ehud Barak ville bli hans fredspartner, slik avdøde Yitzhak Rabin var det. Da Arafat dro fra Oslo i går, sa han at han hadde fått sitt ønske oppfylt.
  • Palestinerne har fått større tiltro til israelerne under Oslo-møtet. Arafat er blitt beroliget, både når det gjelder jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza og i forbindelse med den spente situasjonen i Betlehem før 2000-årsfeiringen av Jesu fødsel. Palestinernes president er også meget fornøyd med president Bill Clintons innsats i Oslo. Det gjenstår å se om Clintons uttalelser om at «partene i ett hundre dager framover vil avstå fra offentlige handlinger eller uttalelser som kan være problematiske for den andre parten», også gjelder stans i nybyggervirksomheten.
  • Deltakerne på toppmøtet er svært tilfredse med den norske innsatsen. Norge kommer trolig til å spille en større rolle i fredsprosessen framover. Det har ikke minst å gjøre med at Terje Rød-Larsen er tilbake i Midtøsten som FNs visegeneralsekretær.
  • «Ånden fra Oslo» har nok en gang vist seg å være en viktig faktor. Hver gang fredsforhandlerne kommer til byen som ga den historiske avtalen mellom Israel og palestinerne sitt navn, skjer det noe positivt med dem. Når rammen denne gangen attpåtil var et minnemøte for Yitzhak Rabin med president Clinton som den mest prominente gjesten, kunne man rett og slett ikke mislykkes.
  • Det har vært spekulert i at Oslo-møtet ville munne ut i en erklæring om forhandlinger i Camp David-stil i USA i februar neste år. Når det ikke skjedde, var det ikke så rart. Partene må nemlig komme mye lenger før de kan satse på den type forhandlinger. Flere aviser har også spekulert i om Barak kommer til å tilby Arafat anerkjennelse av en palestinsk stat før detaljene i sluttforhandlingene etter planen skal begynne å hamres ut i februar neste år. Det er ikke umulig at Barak vil komme med et slikt tilbud, men det er lite trolig at Yassir Arafat vil akseptere det. Han kan ikke bli leder for en nasjon som ikke har noen fastlagte grenser.
  • Fremdeles er spørsmålene om Jerusalem, palestinske flyktninger, kontroll over vannressurser og jødiske bosettinger de store stridsemnene. Oslo-møtet har ikke gitt noe svar på hvordan disse problemene skal løses, men det er en stemning for å komme fram til kompromisser. Partene satser på en pakkeløsning. Ikke alle tror at det kan være mulig å komme fram til en endelig avtale innen september neste år, slik ikke minst den snart avtroppende president Bill Clinton ønsker. Det må nesten et mirakel av godt gammelt bibelsk merke til, om det skal skje.
  • Foreløpig kontrollerer palestinerne omtrent 40 prosent av Vestbredden. Mange mener at israelerne er villige til å gi fra seg ti prosent til, for dermed å beholde halvparten av det området de okkuperte under seksdagerskrigen i 1967. Men Yassir Arafat kan ikke skape noen levedyktig stat på et slikt område. Når det skal krangles om promiller og prosenter av territorium, er det ikke sikkert at det er nok å tenke på «ånden fra Oslo».