Ånden i pinsebrevet

Thorbjørn Jagland har skrevet brev til statsminister Bondevik. Budskapet er såpass klart at avsenderen neppe er blitt beåndet til å tale i tunger under pinsefeiringen i Lier. Brevet ble levert Aftenposten først, og deretter brakt videre med reporter og fotograf hjem til Bondevik. Slik ble det i det minste lagt merke til. For Jagland har lite nytt på hjertet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Hensikten med brevet er åpenbart å lukke døra for regjeringen under de pågående forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett i Stortinget. Men Jagland går langt i å stenge for et samarbeid til høsten også. Arbeiderpartiet vil ikke være med på å ta ansvaret for en politikk som vil true hus og hjem, arbeidsplasser og næringslivet, skal vi tro Jagland. Og det må vi jo, selv om han ikke har tillit til landets presse heller. Vi har unnlatt å analysere og avsløre hvilke ulykker Bondevik vil føre landet opp i. I stedet har vi vært opptatt av å påvise Arbeiderpartiets ansvar, mener Jagland, som dermed har fått nok en bekymring.
  • Jaglands bekymring for økonomien har vi hørt utallige ganger før. Men selv om det har gått hakk i plata, kan ingen kimse ad teksten, selv om Jagland mener vi i pressen har gjort det. Likevel er det den politiske strategien bak avvisningen av Bondevik som er mest interessant. For jeg tar det for gitt at Arbeiderpartiets ledelse må ha tenkt grundig gjennom hvordan de skal ta tilbake regjeringsmakten snarest mulig. Ellers er det meningsløst å drive regjeringen Bondevik i armene på høyrepartiene og dermed gi landet en mer konservativ politikk enn sammensetningen av Stortinget tilsier. Det politiske tyngdepunktet i Stortinget i de store budsjettsakene ligger fortsatt i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Hvis Jagland mener at den praktiske politikken ikke skal formes etter dette, slik han åpenbart gjør for tida, må det bare være et midlertidig standpunkt. Han kan umulig ønske en slik varig løsning.
  • Hvis Arbeiderpartiet skal komme tilbake til makta før valget i 2001, slik partiet må ha ambisjoner om, kan det skje på to måter. Enten må Bondevik kastes i Stortinget, eller så må regjeringen gå i oppløsning. Den første utveien er ubrukelig, fordi Jagland må ha hjelp fra høyresida. Etterpå må han gå til de partiene han har jaget ut av regjeringskontorene, og be om støtte. Han kan jo ikke regjere på Høyres og Hagens nåde.
  • Nei, Jagland må satse på sammenbrudd i Bondeviks rekker. Det vil i praksis bety at Senterpartiet bryter ut. Venstre vil jo gå til Høyre, dessuten er Sponheims flokk for liten til å gi flertall på Stortinget. Jagland må derfor presse Bondevik til å føre mest mulig høyrepolitikk, slik at Anne Enger Lahnstein går trøtt og forlater Bondevik, på samme måte som hun gjorde med Syse i 1990. Sentrumsregjeringens blokkuavhengighet vil da ha spilt fallitt. Og det er selve fundamentet for regjeringen, slik Senterpartiet har sagt.
  • Med de investeringer Senterpartiet har gjort i sentrumsprosjektet, er det imidlertid langt igjen før panikken tar Lahnstein. Hun sitter fast både i eget og Bondeviks klister, og kan ikke lenger handle ut fra egen styrke, slik som sist. Derfor er Jaglands taktikk mer enn dristig.
  • Men hvis det viser seg at Bondevik blir helt handlingslammet i forhold til stortingsflertallet, samtidig som økonomien går i grøfta, er det oppstått en ny situasjon. Da kan Jagland diktere betingelsene for å ta over. Men ingen ting tyder på at det skal skje. Norsk økonomi er altfor solid til å kollapse. Både renter og kroneverdi er allerede godt på vei tilbake til nivået før den siste uroen. Den viktigste årsaken er likevel at verken Høyre eller Fremskrittspartiet vil ta belastning og ansvar for å bytte Bondevik med Jagland. Det vil i alle fall ikke skje før de politiske meningsmålingene snur, eller renta, prisene og arbeidsledigheten stiger, som i Gros dager. Vi kan i det minste ta sommerferie før noe slikt kan anes. I mellomtida må politikerne ha handlet.