Ånden og bokstaven

I Danmark forberedes sak mot en gudløs prest i ei tid da religionenes betydning synes økende.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

5. søndag etter påske

gikk sokneprest Thorkild Grosbøll opp på prekestolen i idylliske Tårbæk kirke, og fortalte menigheten at det ikke fins noen himmelsk garanti. Lykkes vi ikke selv med å skape rettferdighet og et gudsrike mellom oss, ja, så står vi tilbake med intet.

Da prekenen nådde biskop Lise-Lotte Rebels ører, ble hun så provosert at hun prompte sendte en innstilling til Kirkeministeriet med anmodning om at loven om domstolsbehandling av geistlige læresaker ble tatt i bruk. Ettersom kirkeministeren var inhabil i saken, ble den sendt til justisministeren, som uten å nøle suspenderte presten. En dag midt i juli fikk Thorkild Grosbøll beskjed om at det ble gjort forberedelser til prestesak mot ham. Han fikk frist til 1. september for å uttale seg om anklagepunktene.

Denne

helga arbeider både han og den danske presteforeningens jurister med et svar. En offentlig debatt om gudsbegrepet i vår tid er blitt til en juridisk affære. Det er unektelig noe komisk ved en sak som lar spørsmål om bekjennelse bli avgjort av advokater, som nå også ser mulighetene i den himmelske lønn.

Saken startet for godt over et år siden. Da ga Grosbøll ut ei bok der han reflekterte over erfaringene etter 25 år som prest. Allerede på første side skriver han at han ikke tror på en skapende og opprettholdende Gud. Slike ord sier ham ikke noe. Boka, som heter «En sten i skoen», så ut til å ende der de fleste bøker havner, nemlig i den store likegyldigheten. En våken journalist i Weekendavisen kom imidlertid over teksten, og intervjuet Grosbøll som den gudløse presten. Dermed var rabalderet i gang. Saken har vært igjennom en rekke runder det siste året, før det altså sprakk for biskopen. Hun har gitt opp å justere Grosbøll inn i folkekirkens trygge favn, mens advokatene ber ham holde mest mulig kjeft.

Fra norsk sidelinje

er det flere momenter ved saken som forundrer og utfordrer. For det første er det en ganske annen debatt omkring kirkelige og religiøse spørsmål i Danmark enn i Norge. De store avisene har i sommer hatt helside etter helside, både om saken og om hva det vil si å tro på Gud i dag. Hva er tro?

Den tradisjonelt liberale og kulturradikale avisa Politiken viser ingen angst for slike spørsmål. Avisa er ikke blitt mer gudelig, det er snarere en erkjennelse av at det religiøse som identitetsmarkør får en økende betydning i det globaliserte tidsbildet. Dialog krever kunnskap. Og språk. Religionenes selvforståelse kan også være avgjørende for den rollen de spiller i forhold til demokratiet: Når Carl I. Hagen bruker ordene «vi kristne» i politiske taler, bør han få spørsmål om hvilken forståelse av kristendommen han legger til grunn. En betingelse må hefte ved svaret, han får ikke si et eneste ord om islam, bare det som konstituerer «oss» som kristne? Siden ordene «vi kristne» blir understreket, må det være lov å anta at det ligger en klar forståelse av den kristne bekjennelsen til grunn?

Poenget er at den

troen som uttrykkes, blir prøvd gjennom offentlig debatt og av de enkelte trossamfunn. Ikke av rettsapparatet. Grosbøll prøvde, hederlig nok, sitt ståsted gjennom en offentlig diskusjon.

Selv mange av hans forsvarere synes at det er lite igjen av Gud i hans teologi, men de kjemper også mot tendensen til innsnevring av debatten, og mener det må være rom for Grosbøll i folkekirken.

Også i Norge

pipler det fra tid til annen fram prester med avvikende syn. De er hurtig blitt kneblet. Det er neppe tvil om at teologien er forandret de siste åra i de skandinaviske folkekirkene, om ikke til Grosbølls ytterkant, så mer generelt fra det dogmatiske til det sjelesørgeriske. Prestene tier om de store spørsmål. Kanskje fordi disse er uinteressante i de nære møtene, men trolig også fordi omkostningene ved høylytt tvil kan bli for store, dels i forhold til det statlige embete - på linje med andre offentlig ansatte som vegrer seg for å delta i offentlig debatt, og dels fordi kravet til Kirkens enhet kan være kvelende.

Grosbøll-saken er både en dom over statskirkesystemet og vitner om hvordan folkekirkene synes å være i en språklig krise der ånden har måttet vike for bokstaven. La oss derfor ikke bli forundret om Grosbølls advokater i forsvaret vil konsentrere seg om prosedyrefeil!