Ånden som går og går

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trekk pusten. Gjenta etter meg. «På denne siste ferden ble de overfalt av pirater ved Bengal, år 1536. Da sønnen falt over bord, var drapet på faren, Kaptein Kit, det siste han så. Som eneste overlevende ble han skylt opp på en øde strand i Bengal». Alle vi som leste Fantomet som barn, kan denne setningen utenat. Den innleder historien om hvordan det moderne Fantomets stamfar, Christopher Walker, først havnet i jungelen, med hodeskallegrotte og det hele, og startet slekten som skulle lede frem til vår mann, han med Sala og Guran, som er det 21. Fantomet i rekken. Historien om den britiske kapteinsønnen som lager seg en blå drakt inspirert av en lokal jungelgud og lærer seg å bli en slåsskjempe for å hevne sin far, for siden å kjempe mot all slags urettferdighet, refereres til jevnlig i Fantomet-historiene.

For alle som lager superheltserier som blir populære nok til å vare gjennom tiårene, oppstår dilemmaet: Hva gjør en superhelt når tiden går? Blir han eldre og endog gammel? Eller skal han få være en evig 25-åring i en omskiftelig verden, bytte ut telefonkiosken med mobiltelefon og iPod? Ved å la det å være Fantomet bli et slags fyrstelig embede som går i arv fra far til sønn, løste Fantomet-skaper Lee Falk problemet som hadde satt grå hår i hodet på mer enn en håndfull andre superheltkreatører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Grepet var enkelt og genialt, skriver Øystein Sørensen i

innledningen til bokserien «Fantomets krønike».

– Mulighetene til å lage spennende historier var utømmelige. Fantomet-skikkelsen kunne plasseres i dramatiske historiske situasjoner, på eksotiske steder, sammen med kjente historiske personer.

Opphavsmann Lee Falk selv var mest glad i den moderne storbyen, og ga sitt Fantomet i oppdrag å takle brutale diktatorer og organisert kriminalitet. Men i den skandinaviske lisensproduksjonen av Fantomet, som laget historier spesifikt for Norden innenfor premissene av det amerikanske universet, var det full tenning på ideen om en historisk superhelt. I år feirer den norske utgaven av «Fantomets krønike», bladet som samlet historiske Fantomet-fortellinger, 20 år. Ulf Granberg i svenske Egmont ledet arbeidet med å lage Fantomet-fortellinger fra fortiden i en årrekke.

– Mye av det har å gjøre med at jeg selv er svært historieinteressert, forteller han, og indikerer en tid før markedsundersøkelser og målgruppetenkning var Gud.

– Dessuten syntes jeg den amerikanske produksjonen i for liten grad tok vare på mulighetene. Skikkelsen Fantomet passer bedre i et historisk miljø. I de historiske fortellingene kan vi gi ham hatt og slengkappe, og la menneskene han møter akseptere det gåtefulle ved ham uten videre. Vi har en vagere idé om fortiden, og det gjør det lettere å få en merkelig karakter som Fantomet til å passe inn.

Fantomet kan imidlertid ikke herje rundt med historien som han vil. Her er Granberg streng.

– Fantomet kan ikke endre historiens gang. Han kan forsøke, men ikke lykkes. Der det går an å legge inn en skikkelse utenfra uten at historien forrykkes, kan Fantomet delta.

Gjennom den svenske redaksjonens nitidige arbeid ble det som blant nerdene er kjent som «Fantomologi», den historiske bakgrunnen for Fantomet, bygget kraftig ut. Men et stort og spraglete univers kan være krevende å jobbe i, særlig når Fantomets hjemland Bengal, som i de tidlige Fantomet-eventyrene er en øy utenfor Bangladesh, blir gjort om til å bli et land i Afrika. Tigrene fra Bangladesh er imidlertid beholdt.

– Det skandinaviske teamet var de første som kom opp med en plausibel forklaring på tigrene etter at landet tilsynelatende drev over havet, sier Granberg fornøyd.

– Vi forklarte i en historie at det hadde forlist et fartøy utenfor Bengal som hadde tigre i lasten. Fremdeles er Bengal et diffust land, det har fått arabiske innslag og en mer blandet befolkning. Men når vi jobber, tenker vi oss at det må ha vært en britisk koloni en gang. Et sted står det noe om et britisk kommissariat i hovedstaden Morristown. Så når vi skriver historiske eventyr, har vi som utgangspunkt at det må ha vært en guvernør og en imperieadministrasjon, og lar det være tydelige innslag av engelsk og fransk stil i historiene fra 1600- og 1700-tallet.

Likevel er det fullt mulig å se på de eksotiske eventyrene som foregår i fjerne riker i Asia og Midtøsten, eller i pittoreske storbyer i Europa, at de er laget i Sverige på 70- og 80-tallet. Unge kvinner på 1500-tallet og 1600-tallet kombinerer tidsriktige kjoler med pannelugg og noe dypere utringning enn det som er realistisk. Et annet grep som er mer vestlig enn amerikansk er at det legges vekt på at de forskjellige Fantomene er høyt utdannet, ofte innenfor naturfag, og knytter sterke bånd til vitenskapsmenn og tenkere de møter. Granberg mener det også er mulig å ane et liberalt skandinavisk verdenssyn i krønikene.

– Det 6. Fantomet oppretter Jungelpatruljen, som blir et slags humanistisk verdenspoliti. Det ville nok ikke vært gjort på samme måte i USA. Og du kan se strømningene fra 70-tallet ved at Fantomet stiller seg tydelig på forskjellige frihetsbevegelsers side.

Et vanlig grep innenfor populærkulturen, er å la en hovedperson møte en historisk skikkelse som er navngjeten for å være samvittighetsfull eller skarpsynt, og la denne skikkelsen få respekt for og bli glad i den oppdiktete helt og heltinne. Slik valideres hovedpersonen som helt. Fantomet er intet unntak.

Gjennom de historiske fortellingene møter han blant annet Galileo Galilei, Daniel Defoe, Benjamin Franklin og maleren Eugene Delacroix. Det tredje fantomet handler i voldsom krangel med sin far, fordi han heller vil være skuespiller i William Shakespeares trupp enn å gå i sin fars fotspor – mens faren er opprørt fordi sønnen står på scenen i kvinneklær og spiller Julie i «Romeo og Julie». Stort sett fungerer disse historiske berømthetene som positive størrelser som lyser sin uuttalte velsignelse over Fantomet og Fantomets oppdrag. Iblant utnytter imidlertid forfatterne mulighetene til å skape mer konfliktfylte portretter.

Når det 16. fantomet møter Edgar Allan Poe i Baltimore, er Poe en ulykkelig og paranoid skikkelse full av svartsyn, og historien akkompagneres av André Bjerkes gjendiktning av Poes dikt «Ravnen».

Ellers er det svenske produksjonsteamet fullt klar over at de ikke kan ha ambisjoner om å formidle historiske hendelser og personer så komplekse og motsetningsfylte som de var i virkeligheten.

– Det er ganske enkelt ikke plass til nyanserte historiske skildringer, sier Claes Reimerthi.

Han har ført nærmere hundre historiske eventyr i pennen, ofte under pseudonymet Michael Tierres.

– Jeg kan velge å løfte frem et aspekt av en komplisert konflikt og se bort fra andre, presentere et forenklet bilde av motivene som driver de involverte, eller redusere persongalleriet til de aller viktigste protagonistene. Men jeg gjør aldri bevisst vold på historien for å tilpasse den fortellingens behov.

Reimerti har gjennom årene lest seg grundig opp på historisk arkitektur og klesstil, våpen og hverdagsdetaljer, bystrukturer og samfunnsspørsmål. Blant annet skrev han en historie der den unge William Shakespeare er fortelleren gjennom hele historien, og gjennom å se Fantomet i aksjon blir inspirert til å skape skuespillerscenen i «Hamlet».

– Den sterkeste inspirasjonskilden er lysten til å gjenskape en svunnen tid og leve meg inn i hvordan det var å leve i 1600-tallets Paris, eller London i Viktoriatiden, sier han.

– Jeg skriver ikke for å være pedagogisk i vid forstand, men for å gi et så riktig bilde som mulig. Noe av det mest spennende er å skrive Fantomet inn i gåtefulle historiske hendelser og la ham tilby forklaringer på det som fremdeles forvirrer historikerne.