André Heintz

André Heintz var 24 år i 1944. Han studerte engelsk og bodde i Caen med familien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Vi hadde ventet på den dagen så lenge. I fire år før landgangen hadde jeg jobbet for motstandsbevegelsen, først og fremst med etterretningsarbeid for britene. Vi overvåket troppeaktiviteter og rapporterte om hvilke tyske enheter som var i området, hvor store styrker de hadde og kartla hvor de lå. Vi hadde også ansvar for en hemmelig flystripe hvor vi sendte kart, fotografier og beskjeder til England. Det var tidkrevende arbeid, og vi visste ikke om informasjonen nådde frem og om den ble tatt i betraktning.

I flere uker hadde vi vært klar over at landgangen var forestående, vi visste bare ikke nøyaktig når og hvor den skulle skje. Å vite at det endelig skulle skje, og likevel ikke kunne si noe for å advare familie og venner var utrolig vanskelig. 5. juni kom den endelige ordren over radio: Vi skulle sabotere kommunikasjonene for tyskerne og starte geriljakrigen umiddelbart. Spenningen ble raskt til skuffelse. Mens kameratene mine skulle ut og sprenge jernbanelinjer og broer, spore av tog, kutte telefonlinjer, felle trær på tvers av veiene og angripe våpenkonvoyer, skulle jeg bli igjen i byen. Foreldrene mine bodde tvers over gaten for det tyske hovedkvarteret, og min oppgave ble å overvåke aktiviteten der.

Da kvelden kom den 5. juni satt jeg oppe hele natten og fulgte med hvem som kom og gikk i hovedkvarteret. Vi hadde hørt de allierte bombeflyene siden midnatt, men overraskende nok skjedde lite frem til kl 3.30, da en kurer kjørte inn. Hovedkvarteret ble evakuert en stund etter, de trakk ned i bunkersene utenfor byen. Vi hadde tidligere klart å lage plantegninger og kart av bunkersene og sendt dem til britene, så da var jobben min over.

Om morgenen den 6. skulle jeg møte lederen for gruppen vår, men han bodde ved kysten og på grunn av kampene klarte han ikke å komme til Caen. Selv visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, alt var et kaos og jeg fikk ikke kontakt med gruppen min. Moralen ble ikke forbedret av synet av de første allierte soldatene - amerikanske krigsfanger, slett ikke frigjørerne vi hadde ventet på. Til slutt bestemte jeg meg for å melde meg som bårebærer ved sykehuset, sammen med min søster som var sykepleier.

Bombingen begynte på ettermiddagen og fortsatte i uker. Den første bølgen var forferdelig og forårsaket mange falne og sårede. Vi jobbet det vi kunne, måtte grave frem overlevende fra ruinene og bringe dem til sykehuset. De døde ble liggende i dagevis siden ingen tok seg av dem. Vi passerte stadig en dame som var delt i to, en annen som hadde mistet hodet. En annen var svart i ansiktet etter å ha ligget i veikanten i tre uker uten at noen tok seg av henne. I en kjeller fant vi en mann som hadde ligget i flere uker. Han var kvalt etter at huset kollapset over ham. Vi hadde verken kister eller noe sted å gjøre av likene, siden likhuset var bombet en av de første dagene.

Tre dager og tre netter jobbet vi på spreng. Til slutt visste vi ikke hvilken dag det var. På slutten av den tredje dagen ba kirurgene oss om å vente med å bringe inn flere skadde sivilister. «Jeg klarer ikke operere flere nå. Jeg orker ikke mer blod», sa en av dem. Det brant over alt, noen branner var så mye som en kilometer brede, og vi hadde ikke noe å stoppe dem med. Alle brannmennene ble drept i løpet av den andre dagen.

Fredag morgen klarte jeg endelig å få litt søvn, men en venn av meg vekket meg etter en times tid. «Du må gå hjem, flere hus i gaten din er ødelagt», sa han. Jeg var redd noe hadde skjedd med foreldrene mine, men da jeg kom hjem så jeg min far dra frem noen personer fra ruinene av nabohuset. Alle naboene overlevde heldigvis, inkludert en to uker gammel baby. Jeg fikk overbevist foreldrene mine om at de skulle komme seg ut av byen. Siden det tyske hovedkvarteret lå i gaten vår, var det bare et tidsspørsmål før vi ble bombet igjen. Jeg føler meg fremdeles skyldig for at jeg gjorde foreldrene mine til flyktninger uten mat eller tak over hodet. De ble til og med dradd inn i kampene langs veiene.

De allierte inntok Caen 9. juli. Det var nok den vakreste dagen i mitt liv. De første allierte soldatene jeg møtte tilhørte en britisk patrulje. En soldat siktet på meg, men jeg ropte til dem på engelsk. Da jeg fortalte hvem jeg var, tok de meg til etterretningsoffiseren, som spurte hvor de var. Byen var så utbombet at kartene var blitt ubrukelige. Bombekratere og ødelagte bygninger gjorde det nesten ufremkommelig for kolonnen deres, og de ba meg gå foran og vise vei. «Si fra hvis du ser noen tyskere», sa de.

Det var en fantastisk dag, men vi følte oss triste samtidig. Mange av vennene våre var skutt av tyskerne eller blitt offer for bombene. Og det var venner som hadde blitt sendt til konsentrasjonsleire. Det var så mange offer før den dagen endelig skulle komme.

<B>MOTSTANDSMANNEN: </B> André Heintz var i den franske motstandsbevegelsen. Han hadde fått forvarsel om invasjonen, og overvåket det tyske hovedkvarteret i Caen på invasjonsnatten.