Andre toner

Sjansene for at Irans president Mahmoud Ahmadinejad om noen år skal bli funnet i ei jordhule - som en annen Saddam - er lik null.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): De fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd er blitt enige om å fremme sak om Irans atomproduksjon for rådet. Diplomati er tidas melodi, også fra USAs side, og alle som vil kan se at tilfellet Iran ikke er noe Irak. For mens det er en fellesnevner i USAs holdning til Saddams Irak og Ahmadinejads Iran, så er tonen en helt annen. Fellesnevneren er masseødeleggelsesvåpen og frykten for slike våpen hos fiendtlige innstilte regimer. For tre år siden hadde USA bestemt seg for å gå til krig i Irak. Verken ord eller gjerninger, fra Irak eller andre, så ut til å kunne endre krigsplanene. I Iran krysser USA nå fingrene og håper at et kompromiss snekret sammen for å tilfredsstille russiske geopolitiske og økonomiske interesser skal gjøre susen, slik at verden unngår en ny konfrontasjon. Den amerikanske holdningen til Irak og Iran er som natt og dag. For mellom natta og dagen ligger den irakiske hverdagen tung som bly. De av oss som gleder seg over slikt kan konstatere at selv en George W. Bush tar korreks fra virkeligheten.

I IRAK VAR DET som kjent ingen masseødeleggelsesvåpen. I Iran er det vel dokumentert at landet systematisk forsøker å unndra seg internasjonal inspeksjon for å utvikle teknologi som vil gjøre Iran i stand til å produsere atomvåpen. Bevisbyrden er altså omvendt proporsjonal med politikken. Men så er da heller ikke politikk noen presis vitenskap.

DET RUSSISKE kompromissforslaget i konflikten med Iran går ut på at den iranske uranet skal anrikes i Russland, under russisk og internasjonal kontroll. Det skal hindre at Iran behersker denne teknologien, og sikre kontroll med den mengden anriket uran Iran til enhver tid har. Dette er viktig fordi det er fra anriket uran Irak eventuelt kan produsere atomvåpen. President Bush kommenterte for første gang det russiske forslaget selv i forrige uke. \'Russerne fant på dette, og jeg støtter det\', sa Bush i en kort kommentar.

DET HAR IKKE ALLTID vært slik. For snart tre år siden var store deler av verden i ferd med å gi opp arbeidet for å unngå at USA skulle invadere Irak. Verken Frankrike, Russland eller Kina ville støtte det amerikanske arbeidet for å få FNs sikkerhetsråd til å vedta en resolusjon som åpnet for invasjon, og Tyskland talte høylytt USA tvert imot. Bush hadde bestemt seg for invasjon. Punktum. Et siste desperat forsøk på å unngå krig kom de siste dagene av februar 2003. President Vladimir Putin ville sende Jeltsins gamle stats- og utenriksminister, Jevgenij Primakov, til Bagdad for personlig å snakke med Saddam Hussein, og be ham trekke seg. Primakov er karrierediplomat og arabist, og var en personlig venn av Saddam Hussein, etter mange møter med en gammel politisk venn av det Sovjetunionen som Primakov også tjente. Primakov skulle redde russiske politiske og økonomiske interesser. Men Saddam sa tvert nei til å abdisere. Resten er - som vi vet - en trist historie.

DE FEM FASTE medlemmene av Sikkerhetsrådet er nå enige om å lage sak mot Iran hvis ikke landet aksepterer det internasjonale samfunnets krav om åpenhet og inspeksjon av atomanleggene. Men det er også alt de er enige om. Også i Moskva og Beijing skjønner man at Iran bruker det russiske kompromissforslaget til å trekke ut tida. Men det betyr ikke at de nødvendigvis vil være med på å støtte omfattende økonomiske sanksjoner mot Iran og den stridsglade presidenten Ahmoud Ahmadinejad. At de skal støtte en resolusjon som åpner for bombing av de iranske atomanleggene, slik USA og Storbritannia ville ha en resolusjon som legitimerte invasjon av Irak for tre år siden, er utenkelig. Til det er de økonomiske - og politiske - båndene mellom Teheran og Moskva og Beijing for sterke. Krigstrommene i Washington trommer mindre skarpt. Særlig Moskva, men også Beijing, har erobret en plass der de blir hørt. Slik endrer verden seg fordi mye av USAs politiske kapital ligger igjen på slagmarken i Irak.