Andres unger

Norge får stadig flere barn som i praksis behandles som annenklasses mennesker. Det skaper ikke akkurat kjærlighet til storsamfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lørdag 2. september brakte Aftenposten en reportasje om barn som forsvinner i Norge. Det dreier seg kanskje om flere hundre i året, ingen vet sikkert. Ingen etterlyser dem, tilsynelatende savnet ingen dem. Skolene legger knapt merke til at de blir borte, og skjer det, melder man fra til Folkeregisteret, som etter en tid stryker dem. Ei jente ble riktignok etterlyst og seinere funnet på et krisesenter sammen med moren, men det var fordi hun var medlem i skolekorpset og hadde en dyr uniform og en kostbar trompet som tilhørte skolen. Det var de tingene man lette etter.

Disse barna er nemlig ikke slik norske barn burde være. Ingen av dem er hvite. Noen er asylsøkerbarn uten foreldre. Andre har foreldre som kanskje ikke kan ta vare på dem, og som myndighetene tilsynelatende håper har reist ut av landet, og dermed skaffet et problem av veien.

Tirsdag 26. september kunne Trønder-Avisa fortelle om 16 år gamle Miriam Isaias Arya. Hun er fra Etiopia, men av eritreisk opprinnelse. I fjor forsvant først faren, så moren. Slektninger satte henne og to yngre søsken på fly til Norge. Nå bor de i asylmottaket i Steinkjer, der Miriam også har tatt seg av en 13 år gammel jente som snakker samme språk som henne. Alle går på skole i Steinkjer og snakker norsk. De skulle egentlig utplasseres i en norsk kommune, men det er ikke blitt noe av. Nå skal imidlertid mottaket stenges på grunn av bråk, og i morgen skal de flyttes. De vet ikke hvor, heller ikke om de kommer samme sted, og de skjønner heller ikke hvorfor de ikke kunne ha blitt flyttet i sommer, ikke midt i skoleåret.

Onsdag 27. september viste TV2s «Rikets tilstand» et program om kvinnelig omskjæring, som angivelig forekommer i det somaliske miljøet i Norge. Foreldrene tar småpikene sine med ut av landet på ferie, og foretar skamferingen der. Å skjære bort skamleppene og klitoris på jentunger kvalifiserer som åpenbar barnemishandling og er forbudt både i henhold til vanlig norsk straffelov og til en særlov som kom for fem år siden. Ifølge TV2 er det likevel ingen på helsestasjonen somalierne sokner til, som har påpekt omskjæringen eller opplyst foreldrene om norsk lov.

Samme dag brakte Dagbladet en reportasje om en serbisk familie som lever i skjul i en skog et sted på Østlandet. Mor, far og en sønn bor i en brakke uten vann og strøm. Politiet vil kaste dem ut av landet. Sønnen Stefan på seks år har store psykiske problemer og sover ikke. Han har fått diagnosen atferdsforstyrrelse og generalisert angst. Også moren har vært til psykiatrisk behandling. Familiens slektninger bor i Norge, men når vinteren tvinger dem ut av skjulestedet, skal de ut av Norge - til et Kroatia de oppfatter som livsfarlig.

I går, lørdag 30. september, brakte Dagbladet Magasinet en lengre reportasje om de 25 voksne og 15 barna som lever i kirkeasyl i Norge. Flere av dem har også psykiske forstyrrelser. En fireåring har en hjerneskade som krever oppfølging. En toåring er født i kirkeasyl, det første leveåret var hun ikke ute i frisk luft.

Onsdag 27. september falt også minst ti skudd i Oslo: De såkalte A- og B-gjengene tørnet sammen i Hausmanns gate, en 18-åring ble såret. Visepolitimester Roger Andresen i Oslo hevdet kort etter at han savnet engasjement fra innvandrermiljøet mot gjengkriminaliteten. Gjengene, hevdet han, består stort sett av innvandrerungdom. Nå finnes det rene norske gjenger også som bedriver primitiv bandekrig. I den grad kriminaliteten likevel er typisk for det som er første- og andre generasjons nordmenn, men her i landet kalles «andre- og tredje generasjons innvandrere», synes det opplagt at det ikke bare er innvandrermiljøene som bør skjerpe seg. Det er mer enn et signal til den oppvoksende generasjon med annen hudfarge og fremmed etnisk bakgrunn at skolene ikke merker om en av dem blir borte og at enslige mindreårige tilbringer måneder i uvisshet på asylmottak.

Dere er annenklasses barn og ungdom, er budskapet fra storsamfunnet, ikke bare fra byråkrater i embetsverket som har reglementer å følge, men fra de nærmeste autoriteter i omgivelsene. Uten å unnskylde skudd på åpen gate - eller for den saks skyld hvor som helst - må det kunne gå an å fastslå at når andres unger støtes ut, er det ikke rart at de søker sammen i bander utenfor samfunnet.

For de mindreårige asylsøkerne er det likevel kanskje håp. Den foregående måneden brakte enda en nyhet om innvandrere: Innvandrerregnskapet i Os viste at det er lønnsomt med flyktninger i kommunene. Unger vokser seg snart til og blir inntektsgivende arbeidskraft, noe nordmenn i alle fall vet å sette pris på.