Anger og bekjennelse

Ml-bevegelsen feiret sin 30-årsdag på Stalins dødsdag, og kadrene har brukt vinteren til bekjennelser i Klassekampen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KANSKJE VIL VINTEREN 2003 bli husket som de ukene da Europas folkemasser fylte gatene uten hjelp av noen revolusjonær fortropp og forlangte at demokrati og diplomati skal styre verden - ikke makt og bajonetter. Det er skjedd samtidig som våre hjemlige, aldrende og forhenværende marxist-leninister står fram for å bekjenne. Med Klassekampens redaktør Brynjulf Braanen som skriftefar har den ene etter den andre av 1970-åras revolusjonære kadrer fortalt oss om personlige frelsesopplevelser under den demokratiske sentralismen, men også om omvendelse til det liberale demokratiet. De fleste minner litt om fylliker og andre syndere som har behov for å angre når de ligger for døden, men ikke helt får det til, for de synes det var gøy i ungdommen. Hadde de stått fram i flokk, kunne det mistas for møter i Oxford-bevegelsen i 1930-åra.

DEN ENESTE DYPTPLØYENDE artikkelen har de tidligere redaktørene av partiavisa Klassekampen Finn Sjue og Egil Fossum skrevet. De vedstår seg de antidemokratiske ideene de bekjente seg til og konkluderer: «Det handlet om totalitære trekk i tanke, partimodell og synet på Det store Vi.» «Vi ber om unnskyldning for at vi behandlet riktig bra og fornuftige mennesker sekterisk.» Blikket er altså vendt innover. Men det er snakk om en lang vei, intellektuelt og politisk. Ellers er det påfallende at det bare er det heroiske som blir bekjent, mens det grumsete, f.eks. det kvinneundertrykkende og sexistiske, ikke finner veien til Klassekampens spalter. De husker kanskje gardkjerringa fra Toten som sendte mannen av gårde på møte i Oxford-bevegelsen med følgende formaning: «Je sier bare én ting: samma å som skjer, itte bekjenn.»

DET ER NOE PATETISK over politiske bevegelser som ikke tåler møtet med sin fortid. I fjor utkom f.eks. den store britiske historikeren Eric Hobsbawms memoarer, og også han - en europeisk intellektuell av det store format - måtte erkjenne at historien for lengst har felt sin dom over det han sto for som kommunist og som han trodde intenst på politisk. Han var også ridd av den store demonen i det 20. århundret: den politiske lidenskapen, troen og drømmen. Drømmen om oktoberrevolusjonen er vraket, skriver han, men ikke utslettet i ham. Det gjaldt også for ham å forsvare det uforsvarlige. Han skammer seg likevel ikke, ja føler heller ingen anger, men han medgir at liberale tenkere har rett når de påpeker at noe av det verste med kommunismen er at målene er så store at de rettferdiggjør alle ofre. Det lyder som et ekko i Sjues og Fossums artikkel, som har fått overskriften «Å ville det helt store».

I DAG ER DET forunderlig lite igjen etter den norske raptusen som kom lenge etter at Hobsbawm var kommet på bedre tanker. Den eneste institusjonen de skapte som har fått varighet, er Klassekampen, som i dag opplever en vår under Braanens redaksjon. Som for the founding fathers - det har vært få mothers også her - betyr det fortsatt et liv i forsakelse, men kanskje ikke lenger så mye i tro. Å drive avis i Norge med forbilder i kontinentets kvalitetsmedier krever blod, svette og tårer, samt statsstøtte. Men sporene etter dem er også borte andre steder. I Tyskland forsvant den revolusjonære bevegelsen inn i SPD, eller gjenoppsto i De grønne. I dag sitter en av ml-bevegelsens fremste ledere, Joschka Fischer, som landets utenriksminister, og bidrar avgjørende til demilitariseringen av Preussen. I Frankrike har noen overvintret i trotskistiske partier, og både Arlette Laguiller og Olivier Besancenot var presidentkandidater i fjor.

DEN NORSKE ml-bevegelsen var av umiskjennelig egen avl. Den var i nær slekt med den norske pietismen. Den var en vekkelse, slik bevegelsens og landets fremste dikter Dag Solstad beskriver det i boka om gymnaslærer Pedersen, som sammen med noen tusen andre lærte seg å gå på vannet. Derfor atskilte den norske ml-bevegelsen seg fra den danske og svenske, der de sluttet seg til folkeopplysningstradisjonene. I Norge satset man på omvendelsen. Det hele ble en alvorlig sak - men det var en del av en nasjonal mentalitet. Det rare er at både ideologi og partimodell var prøvd 50 år tidligere, og forkastet av Det norske Arbeiderparti. Det var derfor mange som ut fra egen erfaring allerede for 30 år siden kunne advart de unge fusentastene som nå står fram med anger og beklagelse. Til forskjell fra ml-erne var Mot Dag, som innenfor Arbeiderpartiet var den gruppa som lengst holdt fast på marxismen, om ikke leninismen, intellektuelle av format. De drev opplysningsvirksomhet og skrev leksikon. AKP (m-l) var en antiintellektuell bevegelse for studenter som proletariserte seg for å lede arbeiderne inn i det forjettede rike. Da Mot Dag var ferdig med sin raptus, gikk de inn i sin tid og formet landet gjennom det dominerende regjeringspartiet i etterkrigstida. Ml-erne finner vi igjen i undervisning og helsevesen, og de utøver makt i borettslagsstyrer og aksjoner der de fortsatt ikke er helt uefne som organisasjonsmanipulatorer.

AKP (m-l) VAR EN destruktiv bevegelse. Det er ufattelig med hvilken letthet de kunne dominere den norske offentligheten noen år. Det viser demokratiets sårbarhet. Ml-bevegelsen var imidlertid som politisk fenomen høyst umarxistisk i og med at den oppsto i en krisefri økonomi, men med basis i et utenrikspolitisk engasjement. Det er et slikt engasjement som i dag får hundretusener ut i gatene mot krig mot Irak. Men her har heldigvis de antidemokratiske utopistene tapt sin sjanse.