Angrep om morgenen

Bombene eksploderte om morgenen mens millioner var på vei hjemmefra til sine arbeidssteder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fire bomber i løpet av en snau time midt i morgenrushet i det sentrale London. Tre om bord i T-banetog og en på en buss. Det lammet millionbyen. Flere enn 33 døde. Rundt tre hundre sårede. Tapstallene kan sammenliknes med en middels flystyrt som blir nevnt i forbifarten i nyhetsmeldingene og får en snau sidetopp i avisene. Men dette var ingen flystyrt. Det var terroranslag mot et av de mest sårbare punktene i det moderne millionbysamfunn. Angrepet kom om morgenen mens millioner var på vei til sine arbeidssteder.

Det første kaprede passasjerflyet på vei inn i luftrommet over New York City 11. september 2001 kom også om morgenen. Det traff det første av tvillingtårnene på en klar, varm ettersommerdag. Et drøyt kvarter seinere kom det andre flyet. En snau time etter at det første flyet traff, kollapset det brennende tvillingtårnet og druknet den nedre delen av Manhattan i en enorm sky av støv og bygningsrester. Det andre tårnet fulgte etter og deretter den såkalte bygning 7. Mens verdens øyne var rettet mot Manhattan der 2800 mennesker mistet livet, styrtet et tredje fly inn i en del av Pentagon-bygningen i Washington. I alt døde 3000 i disse angrepene, mindre enn en tidel av dem som mister livet i trafikken i USA hvert eneste år.

Men verden slik vi hadde kjent den inntil da, ble en annen.I morgenrushet inn til Madrid 11. mars i 2004 eksploderte 10 bomber som drepte 192 og såret 1600. Tre bomber eksploderte ikke. Terroristenes ofre var tilfeldige mennesker på vei til sine daglige gjøremål. Her ligger terrorens perverse logikk: Den skal kunne ramme alle, når som helst, hvor som helst, ikke så mye for å drepe som for å spre frykt hos alle de levende. Det er de som skal lammes. Vi skal leve under en konstant trussel, under et evig press, en nagende, voksende angst og frykt for «dem». Saklige observasjoner om at nesten ingen av oss kommer til å miste livet på grunn av en terrorhandling, men har mye større sjanse til å miste livet i den trafikken vi kaster oss ut i uten frykt på alle de andre dagene da ingen terrorister slår til, kommer til kort.

Redselen satte en jernklo i hjertet på nesten alle i 2001. Den klemte til i går igjen, og vi tenkte på om noen vi kjenner, var på reise, og hvor de skulle, og på hva som kunne skje.Det er dette som er potensialet i den asymmetriske trussel. Flyene mot Manhattan, bombene på togene i Madrid og i går på T-banen i London viser at verdens sterkeste militærmakter ikke klarer å beskytte sin egen befolkning slik at de kan føle seg trygge. Resultatet er et hat mot «de andre» og konfrontasjon med et konfliktnivå som mobiliserer på begge sider av frontene. Ekstremistenes mål er å rekruttere flest mulig til sin sak, sitt mål eller sin tro om det er religion det strides om.Dette er selve definisjonen på en ond sirkel.

De fire terrorbombene i går var ikke de første som har drept mennesker i Londons gater. I 1980-åra utplasserte IRA-terrorister bomber og bilbomber som de noen ganger varslet om, andre ganger ikke. Jakten på terroristene skandaliserte den britiske politi- og påtalemyndigheten som løy og forfalsket bevis. Arrestasjonene og de militære aksjonene knekte ikke terroren. Men det gjorde forhandlingene og meklingen. Men ingen vil forhandle med terrorister. Heller ikke israelerne, som på sitt mest avvisende vedtok en lov som gjorde det straffbart for israelere å snakke med PLO. Terroren avtok ikke før det ble forhandlinger. Bare mens det foregår forhandlinger, blir det mindre av kamphandlinger, sabotasje og attentater.

Etter at terroristene styrte flyene inn i tvillingtårnene og Pentagon, sa president George W. Bush at USA sto under angrep i en krig. Terroristene var ikke lenger bare kriminelle, de var også fiender i en militær betydning av ordet. Krigens logikk gir en bestemt retning på handlinger, tiltak og mottiltak. Det handler om angrep og forsvar og om død.Dette veivalget har ført verden inn i en blindgate. Sikkerhetstiltak, forsvar og etterforskning er nødvendigheter, men det er bare langsiktig og klok politikk etter en mer eller mindre omforent rettferdsmålestokk som gradvis kan stanse terrorister.