Angrepet på London

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På denne plass i går kunne vi lykkønske London med de olympiske leker i 2012. I dag må vi som alle andre konstatere at gleden i løpet av 24 timer ble forandret til fortvilelse over anslagene mot byens sentrale transportsystem. Som alltid ved slike terroristangrep rammet det ikke de rike og de mektige, men vanlige folk, funksjonærer, tjenesteytere og produksjonsarbeidere - svarte som hvite. G8-lederne, som hadde sine møter i Skottland, kunne fortsette sitt arbeid i trygg forvissning om at deres sikkerhet er vel ivaretatt.

Denne formålsløse terrorismen avslører et blindt hat som ikke har noe annet program enn å drepe og ødelegge. Enten det er al-Qaida eller andre terrorgrupper som står bak, er det intet som tyder på at de har noe sosialt eller økonomisk mål for sine aksjoner. Som i New York, Washington eller Madrid er terrorangrepet i London et velkoordinert angrep med stor grad av teknologisk dyktighet. At de sprenges på det verst tenkelige tidspunkt i London-trafikken, viser den kynisme som driver terroristene. De har ingen respekt for den frihet og de liberale ordninger som er grunnlaget for vestlige demokratier.

Terrororganisasjonene slår til uten varsel. De vil rive ned den modernitet som Vesten representerer. At de velger G8-møtet som et slags imaginært angrepsmål, er i seg selv paradoksalt. For en gangs skyld hadde de rike landenes ledere samlet seg om et program for å forbedre menneskers livsvilkår og bekjempe den fattigdommen som sies å legge forholdene til rette for terroren. Hvis det denne gang også er al-Qaida som står bak, har de ikke selv annet å tilby som alternativ enn et middelaldersk teokrati.

Londons befolkning viste som vanlig sin evne til å ta de mest dramatiske hendelser med stoisk ro. Myndighetenes redningsaksjoner fulgte inntrente rutiner. Hva som så seinere vil bli politikernes svar på dette terroranslaget, gjenstår å se. Det er vesentlig at de liberale samfunnene ikke tyr til illiberale metoder for å bekjempe en fiende som må utryddes. Denne prøven har Vestens ledere, inkludert president George W. Bush, bestått bare til måtelig tidligere. Men Tony Blair har rett i sin erklæring om gjerningspersonene: Vi vil overleve, de skal ikke.