Angriper bestemor-rasismen

Hver gang Gunnar Stålsett går offentlig ut mot rasisme, kommer reaksjonene. Etter drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia ringer telefonene daglig. - Ingen andre tema utløser slike hatpregede reaksjoner, konstaterer oslobiskopen, som er skuffet over Kirkens passivitet overfor rasisme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ei skarp vintersol lyser opp den store bispegården i Oslo. Gunnar Stålsett skal ha sin første frihelg hittil i år, og besøke barnebarna. De tre ukene etter drapet på Holmlia har vært tøffe for oslobiskopen. Uredd har han stått offentlig fram og snakket om holdninger, menneskeverd og rasisme. Samtidig har han stått midt oppe i sorgen sammen med Benjamins mamma. Under ungguttens begravelse var det Stålsett Benjamins mor ville ha ved sin side i kirken. Ikke som prest eller biskop, men som medmenneske.

Brutal heltedyrkelse

- Da hun henvendte seg til meg og ba om hjelp, følte jeg det var riktig å stille opp. Når du står i det offentlige og det dypt personlige rom er det viktig å passe på at grensene ikke utviskes. Det kan være vanskelig, og krever varsomhet og innlevelse. De sørgende må sette grensen for hva som skal være privat. I dag er Benjamin blitt et symbol for hele Norge.

- Når en mor eller far har mistet et barn, er det deres sorg. Å oppleve at den de er glad i blir gjort til et tema, et symbol, kan komme veldig brått på. Det kan virke brutalt. Man kan ta barnet fra dem, sier Stålsett.

Sinte telefoner

Vi sitter i en av de mange stuene i Bispegården, med en historie som strekker seg tilbake til 1200-tallet. I dag er bygget nyoppusset. Rommene, som ikke engang biskopen har tall på, er malt i sterke farger. Stålsett har sittet her siden 1998. Han skapte rabalder allerede da han ble utnevnt og talte varmt for partnerskapsloven. Siden har han tirret mange av Kirkens mørkemenn med sine kontroversielle holdninger.

Kampen mot rasisme har alltid vært en av Stålsetts fanesaker. Det har irritert deler av det norske folkedypet grenseløst. Første gang biskopen fikk sinte telefoner fra folk som ikke likte hans standpunkt, ble han overrasket. I dag er det blitt en vane.

- Det er mer verbale reaksjoner enn trusler. Kanskje befinner jeg meg innenfor et slikt trusselbilde, men det kan jeg ikke tenke på. For meg er det viktig å gi uttrykk for klare holdninger. Blir jeg redd for å si hva jeg mener, da har vi tapt. Nå ringer telefonene daglig. De begynner gjerne med: «Jeg er ikke rasist, men...»

- De fleste henvendelsene dreier seg om min holdning til rasisme. Ingen andre tema utløser slike hatpregede reaksjoner. En gang fikk jeg et anonymt kort der det sto: «Ha en hatefull påske, din landssviker.» Når biskopen får anonyme telefoner, legger han på røret.

- I begynnelsen ble jeg overrasket over dem som ringte i kristentroens navn. Når folk henviser til Bibelen, utfordrer jeg dem på den kristne nestekjærligheten, rettferdigheten og toleransen. Da slenger de som regel på røret.

Eldre verst

Stålsett er redd for hverdagsrasismen. Han har sett den i mange år, både i Kirken, i politikken og i folket:

- De eldre er verst. Her en dag ringte en rasende, gammel dame, som avsluttet med å si at hvis jeg trodde hun stemte Frp, så tok jeg feil. Dette er det jeg kaller bestemorsrasisme. Så har du barnerasismen, som er mindre reflektert, men et resultat av de voksnes holdninger og handlinger. Det dreier seg om en uspesifisert mobbing mot alt som er annerledes. Jeg er overbevist om at går du i barndommen til mange av nynazistene, vil du finne forklaringsnøkkelen der.

Dype røtter

Biskopen mener Arve Beheim Karlsen i Sogndal, som ifjor druknet etter lang tids mobbing, samt drapet på Benjamin, har åpnet øynene våre. Den første iskalde dagen i februar gikk 40000 mennesker i fakkeltog mot rasisme i Oslo. Det gjør biskop Stålsett stolt.

- Da jeg sto der tenkte jeg at drapet på Benjamin har rørt ved noen grunnleggende verdier i det norske folk. Nå er det viktig at disse vises i holdninger. Men det kritiske punktet i dag er veien fra holdning til handling, sier Stålsett og fortsetter:
- Rasismen har dype røtter i den norske folkesjela. Årelang internasjonal kontakt gjennom skipsfart og misjon har ikke bidratt til respekt for andre mennesker. Vår misjonsvirksomhet har vært preget av en ovenfra-og-ned-holdning. Det har vært med på å forme våre indre kart. Når vi nå ser kristne, humanister og muslimer stå sammen, har vi en bred forpliktelse til å følge opp.

Stålsett mener det er på tide at alle lag i Kirken og hele det politiske miljøet tar et soleklart standpunkt mot rasisme.

- Vi har en flora av kristelige organisasjoner og menigheter. De må komme tydeligere på banen og ta et standpunkt mot rasisme og vold. Vi kommer ikke problemet til livs uten en gjensidig respekt mellom mennesker med forskjellige religioner og mennesker som ikke vedkjenner seg noen tro. Vi må samarbeide. Det er ingen trussel mot den kristne tro. Jeg oppfatter passiviteten som belastende for Kirken, sier Stålsett, som håper også norske politikere vil vise i handling det de viste i holdning på Youngstorget. Særlig Fremskrittspartiet.

Frp's utfordring

- Hvis ikke de politiske partiene nå presenterer en antirasistisk plattform overfor det norske folk, er de med på å undergrave demokratiet. Frp's utfordring er å fri seg fra den velbegrunnede kritikken de er blitt møtt med om direkte og indirekte å fremme rasistiske holdninger. De må gi uttrykk for verdier og et menneskesyn som kan forsvare partiets plass innenfor et demokratisk system. Det må skje nå.

Forbud er farlig

Samtidig advarer Stålsett mot et forbud mot nynazisme.

- Dersom vi beveger oss inn mot en forbudslinje, er det rasistene og nynazistene som seirer. Da tenker vi som dem: at alle som er annerledes må elimineres. Det er farlig.

Stålsett er redd for at vi vil lene oss tilbake og sole oss i glansen av vår gode samvittighet. Norge har gått i tog. Nå må vi vise at vi mener noe med våre fakler. Nå må det bli like naturlig å forlange rasismefrie som røykfrie restauranter, og like viktig for skolene å være antirasistiske som å ha et godt inneklima. Og jobben må begynne hjemme.

- Jeg tror to unge gutter vil ha stor betydning for oss i lang tid: Arve Beheim Karlsen og Benjamin Hermansen.

MÅ VÅGE: - For meg er det viktig å gi uttrykk for klare holdninger. Hvis jeg blir redd for å si hva jeg mener, da har vi tapt, sier biskop Gunnar Stålsett.