Angst eter sjelen

Risikosport i Norge er fysisk krevende. Andre steder holder det å ta bussen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JERUSALEM (Dagbladet): I Vest-Jerusalem er bussene igjen fulle av passasjerer. Men alle skanner hverandre fra topp til tå. Fra de står på holdeplassen til de tar plass inne i bussen. Midjene sjekkes for buler. Ansiktene sjekkes for tegn på fordekte selvmordsplaner. Holder jeg ut til neste stoppested? Er ikke den mannen litt vel tjukk på et merkelig sted? Hva har damen i midtgangen under den vide kjolen? En eneste busstur langs veier fulle av minneplaketter over ofre for selvmordsbombere er ikke bare tankevekkende. Den er anspent og direkte ubehagelig. For tusenvis av israelere i Vest-Jerusalem preger denne angsten hverdagen.

LUKTEN AV ANGST kjennes like tydelig på de forblåste sjekkpunktene ved den forhatte muren som skiller deler av Israel fra Vestbredden. Metallstemmer gir korte beskjeder til menneskene som viser pass og papirer. Svært unge israelske soldater tygger tyggegummi og ser tomt på deg. Eller de snur ryggen til og røyker. Det ser ut som om poenget er å la deg vente akkurat så lenge at angsten får bite litt denne dagen også. Iallfall hvis du er palestiner. De gamle og slitne får ingen medynk. Betongørkenen oser av hat, forakt, raseri, oppgitthet og redsel.

DEN TYSKE filmskaperen Rainer Werner Fassbinder skjønte hvilket fryktelig våpen angsten er allerede i 1974, da han laget filmen «Angsten eter sjelen». Han laget et melodrama hvor bare den stille desperasjonen og den ødeleggende mistenksomheten var tilbake. Hans usentimentale blikk på de kreftene som virker mot et forhold på tvers av raser og kulturer står like sterkt i dag. Man tar skade på sin sjel både ved å styre med frykt og styres av frykt.

SELV SUPERMAKTA USA har vært preget av mye angst siden 11. september 2001. President Bush har nærmest gjort frykt administrasjonens varemerke. Terrorvarslene kommer med jevne mellomrom. I New Yorks undergrunn slapper få mennesker av. Men de forsøker å gjøre som menneskene i Jerusalem har gjort i mange tiår. Hverdagen er blitt en slags risikosport. Angsten er blitt et hverdagsfenomen og en identitet. Uansett gruppetilhørighet.«Alle er skuffet, desillusjonerte, forbitret og sønderknust. Men de er i live,» sa den israelske forfatteren Amos Oz til Dagbladets John Olav Egeland i 2004. Slik beskrev Oz det han kalte den eneste og ulykkelige løsningen på forholdet mellom israelere og palestinere. Som slutten på et stykke av Tsjekov.

KANSKJE ER det ikke så farlig at de norske avisoverskriftene som møter en hjemvendt nordmann er så alminnelige at de virker latterlig likegyldige. At Kristin Halvorsens SV sliter med overgangen fra opposisjon til posisjon. At en overfalt millionær blir enda rikere via Se og Hør. At utenriksminister Jonas Gahr Støre er blitt omreisende unnskyldningsminister. Alt er jo bare tegn på fred og fordragelighet. For her er det bare å sette seg på bussen og slappe av. Eller bli basehopper.