Angsten for tilnærmelse

En kvinne løfter en mulla. Og plutselig snakkes det om tredje verdenskrig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De lo alle sammen. Mulla Krekar lo. Debattlederen lo. Panelet lo. Salen lo. Religionsforsker Torkel Brekke innrømmet: Først lo jeg, fordi det var overraskende og komisk, helt til jeg så hvordan Krekar reagerte.

OK, så er vi enige om det. Det var litt komisk. En liten kvinne løftet en stor mann. Det er slapstick-humor, gammal som alle hauger.

Shabana Rehman har reist land og strand rundt og løftet på andre menn, offiserer, politikere, samer. Mens ingen har tatt seg bryet med å tolke urbefolkningens forhold til egen intimsfære, er mullaens kropp blitt dissekert i alle kanaler og spalter. Hvis kvinnene som vanligvis frekventerer Smuget hadde kunnet oppildne like mange indignerte forsvarere ved den minste håndspåleggelse, hadde utestedet måtte stenge etter kort tid.

De som har rykket ut til intimsfærens forsvar, har et forhold til kroppskontakt som synes å være inspirert av lavkirkelig seksualangst. Et friskt og humoristisk løft er i deres bok ren sex-trakassering. Hadde de oppvist en promille av det samme engasjementet i forhold til kvinner som virkelig blir berørt, hadde det stått respekt av det.

Sistemann ut i kampen for mullaens ære er Dagsavisens Cathrine Sandnes, som igår klinte til mot tre kvinnelige kolleger i visshet om at de ikke kan svare siden de er i streik. Feigt nok. Jeg er den fjerde i den firerbanden hun så lettvint prøver å binde sammen ved hjelp av banale grep. Hun føyer seg inn i en traurig norsk debattradisjon ved simpelthen å slå fast at enten er du for eller så er du imot.

Det er kjedelig. Og Sandnes er for sent ute. Selv akademikerne som prøvde seg på Akersgatas firehodete feministtroll-grepet, har innrømmet at tesen ikke tålte dagslys.

Ved nærmere ettertanke har de erkjent at fire kvinnelige kommentatorer faktisk kan ha hver sin penn og hvert sitt prosjekt, og at vi også hadde det i denne saken. Dessuten er en av hodene flyttet til Postgirobygget.

Mer interessant enn at Sandnes i sin iver etter å støtte de hun underdanig kaller 'høyere utdannete' etterplaprer argumenter de selv har trukket tilbake, er hennes velvillige tolkning av toleranse. Hun synes å forveksle toleranse med enighet. Heldigvis har ikke mer radikale og fritt tenkende mennesker fulgt den tolkningen, ellers hadde ikke verden gått fremover.

Til hennes forsvar passer hun inn i den klassiske definisjonen av en liberaler: Too broadminded to take his own side in a quarrel.

Problemet til Sandnes og andre som føler seg krenket av mullaløfting er at de ikke skiller mellom mennesker og ideer. De er tabloide og banale i sin fremstilling av at mullaløftet kunne sammenlignes med å ta en nonne på puppene. De er fordomsfulle når de mener kritikk av politisk islam er et angrep på alle muslimer. Å si, som Sandnes gjør, at mullaløfting er en demonisering av alle muslimer er det samme som å si at å kritisere Dagfinn Høybråten for hans syn på homofili er å demonisere alle kristne.

Problemet er at de ikke tar mullaen på alvor. Ja, det var muligens dårlig folkeskikk å løfte en mulla, det er sikkert Carl I. Hagen enig i. Ungdommen var mer veloppdragen før i tiden. Ja, også en mulla har rett til selv å definere hva som er et overgrep. Men jeg velger å si, det får han tåle. Løfting er en risiko når du går ut i det offentlige rom som han gjorde, med en bok han skulle selge, en bok skreddersydd for det norske markedet. Det var tross alt bare et løft.

Ville jeg selv likt det? Litt avhengig av hvem som løftet, men trolig ikke. Det er ubehagelig å miste kontrollen, enten du er mulla eller en helt alminnelig dødelig.

Men hvor krenkende var det egentlig? Akademia og Sandnes synes mer krenket enn mullaens egen familie. Krekars kone sa at det var feil tid og sted, med andre ord, det hadde ikke vært så farlig i en annen sammenheng. Krekar har selv sagt at han er blitt klemt på av sin kvinnelige norsklærer og lar seg avbilde omfavnet av fremmede på gaten. Krekars bror sa han gjerne selv ville bli løftet av Shabana og støttet hennes kvinnekamp.

Det kan synes som selvhøytidelige norske eksperter har definert krenkelsen sterkere enn Krekars nærmeste har gjort.

Debatten handler ikke om løfting eller underlige forsøk på å seksualisere løftet, det handler om at Krekar ikke tålte å bli løftet offentlig av en fremmed kvinne. Det var det han reagerte på. Fordi i hans verden er kvinner mindreverdige og urene. Å, ja? Skal jeg synes det er helt greit at han synes det, eller har jeg faktisk lov til å si jeg mener hans kvinnesyn er umoderne og undertrykkende, og det vil jeg kritisere og motarbeide med alle midler ytringsfriheten gir meg anledning til, inkludert et lite løft. Har jeg lov til å applaudere Shabana Rehman, fordi hun i min tolkning av løftet viste ham et annet syn?

Nei, fordi ifølge den bedre vitende Cathrine Sandnes er det mange i folkedypet som deler dette synet og derfor må vi innta en holdning som strider mot all logikk, overbevisning og demokratisk tradisjon. Hun vil løfte debatten. Nå skal det være lav kjendisfaktor og høye panner. Likestilling har nok en gang vikeplikt i den vasne toleransens navn.

Særlig. Kvinnesak har aldri stått øverst på folkedypets agenda. Derimot støttes Sandnes og hennes høyere utdannete av den ekstremt elitistiske monarkifilosofen Nina Karin Monsen i Vårt Land. De deler respekten for mullaer, sikkert også for konger og biskoper.

Sandnes, som er så fundamentalt mot mullaløfting på grunn av hennes situasjonsbetingete respekt for folks intimsfære, sa selv i et intervju med sin egen avis bare for noen uker siden at hun moret seg over å sparke folk i hodet på fest. Et av hennes stolteste øyeblikk var da hun sparket Dorthe Skappel i hodet. Mulig intimsfæren ble brutt der, men morsomt, ikke sant?

Men vi skal la det ligge. Her skal det ikke være noe fliring, som Alf Prøysen sa. Vi snakker tross alt om tredje verdenskrig. Som skuddene i Sarajevo startet den første, ble nummer tre startet en kveld på Smuget. Av at en kvinne løftet en mann.

Get a grip, som engelskmennene sier.

Ta tak. Og løft.