INNESPERRET: Anita Bjørklund kommer seg ikke ut av blokka der familien bor i fjerde etasje. Legene kan ikke forklare hvorfor hun plutselig mistet følelsen i beina. Og det kommunale hjelpeapparatet har ingen hjelp å tilby 17-åringen. Foto: JACQUES HVISTENDAHL
INNESPERRET: Anita Bjørklund kommer seg ikke ut av blokka der familien bor i fjerde etasje. Legene kan ikke forklare hvorfor hun plutselig mistet følelsen i beina. Og det kommunale hjelpeapparatet har ingen hjelp å tilby 17-åringen. Foto: JACQUES HVISTENDAHLVis mer

Anita (17) kommer ikke ut

Har bare vært ute av leiligheten én gang på fire måneder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| SANDVIKA (Dagbladet): I dag sitter Anita Bjørklund i rullestol, uten at noen kan forklare henne hvorfor. Hun har følelse i beina, men greier verken stå eller gå. Hvis hun prøver ramler hun sammen.

Verken nevrologiske tester, blodprøver eller scanning finner noe fysisk galt, og legene mener lammelsen skyldes en psykisk lidelse.

—For meg er det det samme hva det er, bare jeg får hjelp. Og bare jeg kommer meg ut, sier Anita.

Det er en av de aller første vårdagene i Bærum.

De siste fire månedene har 17-åringen vært ute av leiligheten én gang. Da stilte de sterkeste fedrene fra teatergruppa hennes opp og bar Anita ned trappene fra fjerde etasje og ut så hun kunne gå på teaterpremieren.

Egentlig skulle hun stått på scenen selv.

Les hva kommunen sier her

- Jeg vil bare ha hjelp

De siste månedene har Anita blitt sendt fram og tilbake mellom leger, sosionomer og psykologer, og står nå på venteliste til Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri. Hun vet ennå ikke når hun kommer inn. Men fram til da sitter hun fast inne i morens leilighet

—Jeg er 17 år. Jeg skal ikke sitte her, jeg skal være ute, oppleve livet, lære å leve det. Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg behandles verre enn en fange, selv i fengsel kommer de ut hver dag. Jeg har jo ikke gjort noe galt, sier Anita.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun vet ikke hva hun skal tro om sykdommen, men vil aller helst bare ha hjelp og bli frisk. I dag får hun fysioterapi tre ganger i uka, og hjelp av hjemmesykepleier fire ganger daglig. Samtidig skal hun få samtaler med psykolog.

Men det er ikke deres oppgave å få henne ut.

—Jeg kan ikke forstå at det er lov å holde en 17-åring innesperret i fire måneder. Det er jo tortur. Jeg har fått beskjed om at Anita ikke har krav på hjelp så lenge hun bor hjemme, men hva skal jeg gjøre? Kaste henne ut? Flytte ut selv, slik at barnevernet må ta ansvar? Sier Anitas mor, Lena Bjørklund.

Og hva hadde skjedd dersom hun som mamma hadde sperret datteren sin inne? Sannsynligvis hadde hun blitt straffet for barnemishandling.

—Jeg føler at ingen tar ansvar for Anita, sier Lena Bjørklund.

Ramlet sammen på skoletur

Anita besvimte for første gang i 2006, og mistet delvis førligheten i korte perioder. Legene konkluderte med at det skyldes en psykisk lidelse. Siden våren 2006 har hun vært helt frisk.

—27. august i fjor skulle vi klassen på tur til Kalvøya, og jeg og venninna mi gikk i forveien. Jeg var både frisk og glad, bare litt trøtt fordi jeg gikk på penicilin for en bihulebetennelse. Plutselig følte jeg meg veldig svimmel, og ramlet sammen og besvimte, forteller Anita.

Da hun våknet klarte hun ikke å bevege seg. Ambulanse ble tilkalt, og Anita ble sendt til Bærum sykehus.

—Jeg følte ikke at de trodde på meg. De ba meg hele tiden løfte foten, og sa jeg skulle få en million hvis jeg greide det, sier Anita.

Lå sammen med demente

I 2006 ble det tatt flere nevrologiske tester av Anita på Rikshospitalet. Lena synes likevel det er rart at ikke disse testene ble tatt på nytt igjen.

—Det kan jo skje mye fra man er 13 år til man blir 16, sier hun.

Etter at Anita besvimte i fjor ble hun liggende fire uker på avdelingen for slag/rehabilitering og geriatri på Bærum sykehus. Uten å bli noe bedre.

Etter hvert fikk hun plass på Kysthospitalet i Stavern, et spesialsykehus for rehabilitering. Der hadde hun voldsom framgang, og kunne tilnærmet gå da hun kom hjem til Lena.

—Samtidig som Anita var i Stavern fikk vi tilbud om plass på Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri. Da hadde hun allerede gode resultater i Stavern, og i samråd med legene der sa vi derfor fra oss plassen på Sogn, sier Lena Bjørklund.

Tilbakefall

I slutten av november ramler Anita sammen på skolen igjen, og får tilbakefall. Hun sendes hjem fra sykehuset samme kveld fordi de ikke kan gjøre noe. Lena får henne inn i Stavern på nytt.

—Vi endte med å ringe brannvesenet for å få hjelp til å bære Anita ut av leiligheten Men vi kan vel ikke ringe dit hvis vi har lyst å gå på kino, sier Lena. Og ler.

Den nordnorske galgenhumoren holder mor og datter oppe i hverdagen, men situasjonen sliter på begge. Det som holder Anita oppe er skolearbeidet og vennene, og det siste hun vil er å slutte på skolen, selv om legene har foreslått det. På skolen står dessuten en ny heis klar til å ta imot henne hvis hun bare kommer seg ut av hjemmet.

Nytt tilbakefall

I desember får Anita på ny tilbakefall. Da kan ikke Kysthospitalet i Stavern hjelpe henne mer. Sykehuset foreslår Lønnås pleiesenter for eldre. Det vil verken Lena eller moren.

—Nå håper vi hun kan komme inn på Sogn så fort som mulig, men vet ikke hvilken behandling hun vil få der. Jeg mener Anita også trenger fysisk trening, tenk deg hva det gjør med kroppen å ikke røre seg på flere måneder, sier Lena.

Hun har vurdert å bygge om leiligheten eller å flytte, men siden alle mener Anitas tilstand er midlertidig vil hun ikke gå til så drastiske skritt. Men Anita trenger å komme seg ut.

—Da vi hadde hjemmebesøk av en psykolog sa Anita at hun ikke klarte å sitte inne mer. «Hva mener du med ikke klarer», spurte psykologen. Du er psykolog, sa jeg. Hva tror du det gjør med deg hvis du ikke får gå på do når du vil, du får ikke gå ut i det hele tatt på fire måneder?

Les også: Ingen har hjelp å tilby