Anja Annerledes

En dansk kvinne ved navn Andersen spiller ikke lenger håndball, slik hun pleide. Hvorfor er det så viktig? Blant annet fordi Anja Andersen lærte en hel generasjon norske jenter å gi finger'n.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva skal man kalle et fenomen som Anja Andersen? Diva? Primadonna? Kvinnehåndballens svar på Michael Jordan? Eller lagsportenes svar på Pippi Langstrømpe?

  • Rundt mennesker som er besatt av det de holder på med, oppstår et energifelt. Rundt Anja Andersen lyste det. Det er en spenning vi andre, selv når vi ikke kan fatte finessene i prestasjonen, kan føle. Vi ser en rå nerve i mennesket blottlagt. Vi får en ny innsikt i hvilke muligheter vi har. Vi kjenner aggresjonen klø frydefullt i brystet. For aggresjon er sunt, hvis det er noe man vil.

Anja Andersen er ekstrem. Hun må trives best over streken, for det er der man finner nytt land. Hun er et vandrende paradoks: En kriger fra fredsommelige Danmark, en anarkist som stjerne i en lagsport, en spiller så god innenfor reglene at hun ofte nektet å følge dem. Dommere var, som motspillere, rundingsbøyer i veien mot målet. Deres fremste oppgave at de ikke skulle stå i veien.

  • Håndball kan aldri, som ballett, bli vakkert. Men i ballett slipper man også en motstander som gjør sitt beste for å stoppe og ødelegge det vakre danseren skaper. Når noe blir vakkert i håndball, som i all kappestrid, er det noe nesten naturstridig over det. Det er en skjønnhet skapt i konflikt, en skjønnhet som ydmyker motstanderen.

For med Anja så man også glimtet i kattens øyne der den leker med musen. Når hun gjorde en umulig piruett, vred seg unna forsvarsspillere, svevde baklengs i lufta for så å lobbe ballen nonchalant i en evig kurve over en stakkars keeper-statist, da er det show. Det er underholdning, det er fyrverkeri. Og det er grusomt. Grusomt vakkert.

Som i Petter Schaffers film og skuespill «Amadeus» er det mer enn bare vakkert å se geniet leke i ring rundt dyktige håndverkere. Talent kan til tider virke ufattelig urettferdig.

  • Det stormet alltid rundt Anja. Noe av spenningen ved å se henne var følelsen av at hva som helst kunne skje, når som helst. «Man skal altid tråkke i salaten. Thi kun således kan man evig forblive grøn,» skriver Andersens landsmann, forfatteren Ib Michael. Og Anja visste å holde seg grønn. Selvsagt var mye arrangert bråk. Kommersiell håndball er ikke religion, men show-biz. Kyvåg er Arnardo, ikke pave. Sirkus Bækkelaget skulle selge billetter, og visste det.
  • Anja er en opprører. Hun truer autoritetene, godtar aldri at noen dommer eller pamp vet bedre. Knapt siden 60-åras musikkhelter har ungdommen fått et slikt ikon, et slikt forbilde. Lærte samfunnet deg alt du ikke skulle gjøre, lærte Anja deg hva du kunne gjøre. Hvis du ville.

Og det er som opprører Anja ble et forbilde for flere enn håndballfeinschmeckere. Og hennes viktigste rolle var ikke som ideal for nye håndballjenter, eller som publikumsmagnet for Bækkelaget. Hennes viktigste rolle ble hennes overlegne annerledeshet

For Anja Andersen er nettopp annerledes. Hun flyttet grensene for hva en jente kunne være og hvordan en jente skulle oppføre seg. Nettopp gjennom sin annerledeshet ga hun mange bedre plass til å være mer seg selv. En jente trenger ikke oppføre seg riktig for å være viktig. Hun trenger ikke være snill, hun kan være vill. Og selvsagt får hun det til.

  • Er det en diva som nå forlater banen? Si det. Opprinnelig var en diva en keiserinne som ble tatt opp blant gudene. Siden Anja nå går fra å være banens keiserinne til en av en treenighet av trenere i Bækkelaget, kan Frode Kyvåg sikkert sette pris på det bildet. Men håndballgeniet, skjønnheten og uhyret i en og samme person, har, nettopp med sin individualitet og rå vilje, gitt oss alle større plass. Kast knebeskytterne, Anja har løftet takhøyden.