Anne Alvik bør gå av

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Helsedirektør Anne Alviks begrunnelse for å søke permisjon må være den underligste i norsk forvaltnings historie. Hun sier at hun har så mye annet å gjøre enn å besvare medienes spørsmål i forbindelse med dødshjelpsaken i Bærum at hun ber om å slippe fri et halvt år. Vi er enige med stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo i at det virker som en avskjedssøknad. En toppembetsmann som ikke tåler en saklig og pågående oppmerksomhet om sin embetsførsel, har lite å bidra med i våre dagers mediesamfunn.
  • Poenget med Anne Alvik er at hun ikke har tatt poenget. Denne saken var anløpen fra første stund, og helseministeren måtte gripe inn flere ganger for å prøve å få den på rett kjøl. Men den har sporet av hver gang. Først ble den forelagt en sakkyndig medisiner som viste seg å være verken tilstrekkelig sakkyndig eller habil. Så ble det kjent at saksbehandleren i Helsetilsynet, avdelingsdirektør Jørgen Holmboe, som frikjente legen i første omgang, var en bekjent av legen. Dette ble benektet av Alvik til det ikke gikk lenger.
  • Alvik har hele tida påstått at saksbehandlingen var dokumenterbar. Men konfrontert med at avdelingsdirektørens samtale med sakkyndige ikke var nedtegnet slik at opplysningene kunne etterprøves og den sakkyndiges identitet kunne oppgis, måtte Alvik også resignere og innrømme at det notatet som nå ligger ved saken, ble skrevet etter at avisene hadde etterlyst det. Enda vet vi ikke hvem Holmboe konsulterte, om det er noen.
  • Alvik klager over pressens pågåenhet, men har intet konkret å anføre. Hun og hennes etat er behandlet korrekt og i samsvar med god presse-skikk hele veien. Når hun meget motvillig har latt seg intervjue, har hun fått uttalelsene til gjennomlesning. Avisenes spalter har stått til hennes rådighet. Likevel prøver hun å gjøre mediene til synderne. Men det er helsedirektøren som står ribbet tilbake. Pressen har gjort sin plikt. Derfor bør hun gå. Men hele Helsetilsynets rolle bør granskes. Vi kan ikke ha et tilsyn som verken fører tilsyn eller som behandler alvorlige saker på en betryggende måte.