Anne har skylda

Kanskje smiler hun der borte i Redningsselskapet over at Høyre nå må be Ap om budsjetthjelp. For det er hun som har rotet til hele greia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ EN MÅTE har Thorbjørn Jagland rett. Det er Anne Enger Lahnstein som har skylda for Arbeiderpartiets fall, ikke hans famøse 36,9. Spikringen av desimalen var en taktisk bommert i en ellers riktig analyse. Ap´s mulighet til å drive parlamentarisme ble varig og sterkt svekket da Anne Enger Lahnstein gikk til kamp mot toblokkstenkningen og storkoalisjonen i norsk politikk. Tre år før hun ble lansert som Senterpartiets statsministerkandidat, hadde hun gikk den samme storkoalisjonen et banesår ved p vinne folket mot norsk EU-medlemskap. Hadde nei-dronninga tapt den kampen, hadde vi aldri sett noen sentrumsregjering, og sannsynligvis heller ikke en Carl I. Hagen med over 30 prosents oppslutning på meningsmålingene. For dem som var opptatt av en viss orden i norsk politikk, ødela Anne Enger Lahnsteins alt.

MANGE LEGGER hovedansvaret for tilstandene i norsk politikk på Bondevik. Det var jo han som ledet sentrumsregjeringen, og det er han som gjorde det til en dyd å bytte sengehalm for riktig å understreke sin uavhengighet.. Særlig Ap har forsøkt å påføre Bondevik en moralsk brist fordi han nå har valgt å samarbeide med Høyre istedenfor med Ap, og ved å la sin andre regjering fødes med Carl I. Hagens hjelp. Selvsagt har Bondevik et ansvar for tingenes tilstand. Men det var ikke han som tenkte ut strategien. Det var det Anne Enger Lahnstein og Johan J. Jakobsen som gjorde. Bondevik var goalgetteren som utnyttet mulighetene og åpningene i systemet. Ingen hadde tro på at den røde kluten og nei-agitatoren Anne Enger Lahnstein kunne bli statsminister. Dagen etter hennes historiske nei-seier spurte Dagbladet folket om dette, og de ropte på Gro. Men etter at Jagland-regjeringen hadde erstattet trygghet og stø kurs med konstant uro, var det en mann med Bondeviks egenskaper og erfaring folk ønsket. Men det måtte altså et selvmål fra Jaglands side til for at sentrumsregjeringen skulle se dagens lys og underminere den gamle orden.

KORT FORTALT demonstrerte sentrumsregjeringen at andre enn Gro (les Arbeiderpartiet) kunne styre Norge. Nøden ble verken større eller mindre med Bondevik. Romantikere ble dessuten desillusjonert ved synet av at Ap´s mest innbitte motstandere i mangt og mye førte den samme politikken som Ap. Bare feinschmeckere så forskjellene. Ei grå hinne la seg over norsk politikk. Velgerne lette etter alternativer, og fant Carl I. Hagen. Et fargesterkt alternativ. En mann som har visst å utnytte ubalansen som Anne skapte. En mann som eier sitt parti, men som samtidig er den flittigste partibyggeren i landet. Hagens og Frp´s historie er slik at Hagen kan gjøre som han vil. Frp styres mer sentralistisk enn Ap noen gang er styrt. For Hagen er partiet et instrument som legitimerer hans politikk. Og så lenge partiet er i medvind, er det en bekreftelse på at Hagen «har rett» og at undersåttene lydig skal følge ham. Han har mer makt sitt parti enn Stalin hadde i sitt, og har da også brukt stalinistiske metoder for å feie ut meningsmotstandere.

HAGEN ER JENS Stoltenbergs største konkurrent. Det er til ham frustrerte Ap-velger løper. Igjen sitter Ap med halvparten av «normal» oppslutning fra velgerne, og en tungrodd og lite representativt partiapparat. Jagland opprettet sine samråd for å sikre at Ap-troppene var mest mulig samlet. Men alle som kjenner politikken fra innsiden, vet at det var Jagland som bestemte, den gang han hadde autoritet. Jens Stoltenberg har hittil utvist stor sinnsro og sterk lojalitet til både personer, parti og tradisjon. Arbeiderpartiets beslutningsprosesser er utformet for ei tid med langt lavere kommunikasjonshastighet, uten etermedier og Internett. Vel er det viktig å forankre vedtakene i partiets grunnplan. Men hvem er det? Fjorten gamle gubber på Nordstrand? Grunnplanet i bør være de 40 teoretisk mulige prosentene som Persson fikk i Sverige. Og de går ikke på partimøter. Men de er der ute, det vil si hjemme i tv-sofaen. Det er det Hagen har skjønt, og som han har utnyttet begjærlig etter at Anne Enger Lahnstein fikk grunnmurene i norsk politikk til å skjelve.