KOLERASTRID: Stridens kjerne på Haiti er hvorvidt koleraepidemien som har herjet siden 2010, og krevd 7000 menneskeliv, stammer fra denne nepalske FN-leiren, og de illeluktende sanitærbrakkene som riktignok lå i forskriftsmessig avstand til en elv.
Foto: Ramon Espinosa / AP / NTB Scanpix
KOLERASTRID: Stridens kjerne på Haiti er hvorvidt koleraepidemien som har herjet siden 2010, og krevd 7000 menneskeliv, stammer fra denne nepalske FN-leiren, og de illeluktende sanitærbrakkene som riktignok lå i forskriftsmessig avstand til en elv. Foto: Ramon Espinosa / AP / NTB ScanpixVis mer

Ansvar i koleraens tid

I hvilken grad skal FN måtte stå for sine egne handlinger?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIGNALER: «(...) hva hadde fornærmede gjort galt? Fremst av hans ugjerninger er at han innen han hadde vært en måned i landet, sendte et varsel om at FN-apparatet som var i Zimbabwe før han kom, var dårlig forberedt på en humanitær krise. På tross av at ingen kunne tilbakevise påstanden, virket det som at han tråkket på noen store tær ved å påpeke det åpenbare. Den fornærmede, en nykommer, hadde prøvd å stikke kjepper i hjulene i en situasjon hvor humanitære betraktninger åpenbart spilte andrefiolin for politiske hensyn.»

Så knusende lyder dommen som falt sist måned mot FNs humanitære samordningsenhet (OCHA), og Georges Tadonkis oppsigelse. Krisen Tadonki hadde varslet om var en koleraepidemi, som til slutt krevde tusener av liv.

Dommen er forbilledlig på flere måter. Det er ikke selvsagt at en så politisk betent dom faller for åpen scene. Den beskriver den krevende balansegangen til FN-arbeiderne i landet, mellom nøden i en helt prekær krisesituasjon og Mugabes totalitære, og ikke alltid samarbeidsvillige, regime. Men det som virkelig er historisk, er hvordan domstolen våger å plassere ansvar der den hørte hjemme: internt i systemet. Noe var alvorlig galt i arbeidsmiljøet, uavhengig av hvor krevende den politiske konteksten var. Den som vil godt, er ikke dermed skyldfri. Å erkjenne det er sunn organisasjonskultur.

Saken står i sterk kontrast til Ban Ki-Moons opptreden i en helt annen kolerakrise, et helt annet sted. Kort tid etter at den verste koleraepidemien i moderne historie traff et jordskjelvrammet Haiti, kom anklagene om at den nepalske FN-delegasjonen hadde spredd sykdommen fra noen illeluktende sanitærbrakker ved en elv. En genetisk analyse av viruset som herjet i Haiti, har seinere sannsynliggjort at epidemien stammer fra Sør-Asia.

En erstatningssak er reist mot FN på vegne av 5000 ofre, men Ban Ki-moon har påberopt seg immunitet gjennom en traktat fra 1946. Får generalsekretæren viljen sin, kommer det ingen oppreisning, ingen unnskyldning, og viktigst: ingen oppklaring. Ingen erfaring og ingen læring. Avgjørelsen er så kontroversiell i FN-systemet at organisasjonens menneskerettsekspert i Haiti nylig trakk seg, etter å anbefale en utredning fra Sikkerhetsrådet.

Valget blir enda mer uforståelig av at dette tilsynelatende ikke handler om penger. Så langt har FN brukt godt over en halv milliard kroner på tiltak mot kolerakrisen. En måned etter at erstatningssaken ble reist, lovet Ban Ki-moon en fornyet innsats.

Generalsekretæren er kanskje redd for å skape en disiplinerende presedens i FNs utenlandsoppdrag? Det skrives også om at han er redd for at en offentlig unnskyldning vil være en blemme for den humanitære organisasjonen FN.

Men hva kan være mer humanitært, mer menneskelig, enn å ta ansvar for sine feil?