Ansvar når det passer

Det har med god grunn vakt bestyrtelse at to flykaprere har fått opphold i Norge, det landet de styrte det kaprede flyet og vettskremte passasjerer til. Men politikerne har selv fraskrevet seg ansvaret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DETTE ER RESULTATET av å fristille UDI fra politisk kontroll, sa kommunalminister Erna Solberg til NTB i går, og hadde oppholdstillatelsen til de to flykaprerne fra Iran i tankene. Vel kan det foreligge uoverensstemmelser mellom Utenriksdepartementets og Utlendingsdirektoratets vurdering av sjansene for at de to ville fått dødsstraff i Iran. Likeledes kan man sette spørsmålstegn ved at verken aserbajdsjanske myndigheter ble kontaktet når de to hadde oppholdstillatelse der, eller at man tok kontakt med russiske myndigheter, når de høyst sannsynlig også kunne ha blitt sendt til Russland. Men kommunalministeren påpeker det prinsipielle i saken når hun sukker over at politikerne har overlatt utlendingssaker til byråkrater og eksperter i UDI.

DET ER RESULTATET av et vedtak det i sin tid var politisk enighet om. Hensikten var å styrke asylsøkernes rettssikkerhet. Justisdepartementet - og en kort tid Kommunaldepartementet - var inntil januar 2001 ankeinstans for asylsøkere. Da ble Utlendingsnemnda opprettet som klage- og ankeinstans. Den består riktignok også av tidligere byråkrater fra Justis- og Kommunaldepartementet, men har et betydelig innslag av lekfolk. Dermed ble også det reelle ansvaret for søknadene flyttet ut av departementene. Politikerne unngikk å bli presset av folk og medier i enkeltsaker, og kunne argumentere godt for ansvarsfraskrivelsen: søkerne skulle nå garanteres større grad av likebehandling.

HER SKAL IKKE diskuteres hvor godt Utlendingsnemnda fungerer som demokratisk ankeinstans, det har ikke relevans for flykaprernes sak. Et positivt vedtak kan nemlig ikke ankes - ingen kunne vel forestille seg at UDI var for slepphendte med oppholdstillatelsen. Men mens hensikten med reformen var den beste: å styrke asylsøkernes rettigheter, førte den, slik vi nå får demonstrert, til at den mest omdiskuterte delen av norsk politikk ble flyttet bort fra de folkevalgtes kontroll. Og ingen skal tvile på at politikerne trakk et lettelsens sukk da dette skjedde. Det var besværlig og ofte belastende å sitte med ansvaret for politiske beslutninger som lett kunne oversettes til menneskeskjebner og enkelttragedier. Derfor ligger det et visst ubehag over Erna Solbergs ønske om å ville ha tilbake den politiske styringen nå - fordi hun har en sak som hun kan slå politisk mynt på.

TIL GRUNN FOR politikken i et liberalt demokrati ligger visse urokkelige menneskerettigheter som ikke kan reduseres til brikker i maktspillet partiene imellom eller avfeies etter forgodtbefinnende av populistiske politikere. Derfor har vi inkorporert flere internasjonale avtaler i vårt lovverk, selv om disse strengt tatt ikke er vedtatt i en demokratisk, nasjonal prosess. Embetsverk og domstoler står som garantister for at rettighetene overholdes, også av politikerne. Men samtidig eksisterer en motsetning mellom de demokratiske beslutningsprosesser og rettighetstenkningen. Rettigheter kan støte mot hverandre, hensyn kan komme inn og moderere dem. Her har de demokratisk valgte politikerne sitt ansvarsområde. En stat styrt av et embetsverk er en form for enevelde, opplyst eller ei. En demokratisk stat må i sin praktiske politikk ta hensyn til folks rettsfølelse.

FLYKAPRERNE som UDI mot politikernes vilje har gitt opphold i Norge, har fått den utakknemlige rollen å danne vippepunkt mellom motstridende hensyn. Vår forpliktelse til å gi dem beskyttelse står mot vår forpliktelse til å bekjempe internasjonal flykapring. Erna Solberg lar nå sine jurister lete med lys og lykte etter saksbehandlingsfeil i UDI, slik at kaprernes sak kan vurderes på nytt. Kanskje finner de noe. Da er det politikernes tur til å ta beslutningen og stå for den - - også om de kommer til samme konklusjon som UDI. Uansett bør de huske at resultatet av ikke å fristille UDI fra politisk kontroll er å måtte ta ansvar for upopulære beslutninger.