Ansvaret for tortur

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det finnes en innebygd lydighet i norsk utenrikspolitikk som får regjeringer, ledende politikere og medier til å velge taushetens og hykleriets metode. Spesielt er dette tilfelle når en av våre allierte begår brudd på menneskerettighetene. Da er det ikke måte på hvor diplomatisk tilkneppet språkbruken fra politikerne blir. Eller hvor bortgjemt – eller uteglemt – sakene ender opp i mange mediers rapporter om verdens tilstand. Derfor er det befriende og meget prisverdig at NUPI-direktør Jan Egeland og direktøren for Det norske fredsbyggingssenter, Mariano Aguirre, i går satte tingene på plass i en artikkel i Dagbladet.

De to forskerne sier rett ut at forsvarsløse fanger ble torturert til døde i en operasjon Norge deltok i. Mens fanger ble slått i hjel i Bagram-fengslet i Afghanistan, kjørte våre militære og sivile tjenestemenn daglig forbi. Etter at USAs politiske toppledelse ga grønt lys til tortur, foretok CIA mer enn tusen flyginger med fanger i et europeisk luftrom fra Sola (Stavanger) i nordøst til Romania i sørøst. Da filmskaperen Erling Borgen avslørte Kværners og Kjell Inge Røkkes rolle i tilknytningen til torturkamrene på Guantánamo, ble det gjort iherdige forsøk på å stemple filmen, ikke konsentrasjonsleirens vaktmestere. Den som ser dette i sammenheng må stille samme spørsmål som Egeland og Aguirre: Hvor var du da de torturerte? Selv om det er et soleklart behov for et rettslig oppgjør om torturen og fangebehandlingen, er vi enig med de to artikkelforfatterne i at det er feil å isolere den vestlige sivilisasjonssvikten til de amerikanske topplederne George Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeldt. Også de alliertes rolle må inngå i et slikt oppgjør. Derfor er det ikke tilfredsstillende når utenriksminister Jonas Gahr Støre kommenterer saken med å si at det er betimelig å stille spisse spørsmål. Det er langt viktigere å få sanne og hele svar fra norske myndigheter: Hva visste de om tortur og fangebehandling? Hva unngikk de bevisst å søke kunnskap om? Hva skjedde på Sola og Guantánamo? Derfor spør vi Støre: Er regjeringen villig til å medvirke til at vi får klarhet i slike spørsmål?