Ansvarlighetsfella

Kanskje litt unormalt, sier Kjell Magne Bondevik om SV som budsjettpartner. Men skitt au.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Våren 2004:

Oddvar Stenstrøm har samlet «the usual suspects» til «Holmgang» om revidert budsjett. Kristin Halvorsen går hardt ut mot regjeringens mangelfulle bidrag til kommuneøkonomien. Og det er da Siv Jensen fnyser foraktfullt og retter en hard negl mot SV-lederen: Og det sier du! SV har jo støttet dette budsjettet. Dere er denne regjeringens garantist.

Et slikt skrekkscenario burde gi Kristin Halvorsen mareritt på høylys dag. I stedet blir hun drømmende i blikket ved tanken på å redde en borgerlig regjering. Ja, hennes egne fylkesledere nærmest bønnfaller henne om å gjøre det. Eller vise ansvarlighet, som det heter når politikere gjør noe stikk i strid med sin overbevisning.

Og kanskje

ligger noe av forklaringen på politikkens bakvendtland nettopp i dette forlokkende ordet som åpner alle dører i maktens korridorer. Ansvarlighet. Før eller siden må ethvert parti som vil ha innflytelse, bestå den store ansvarlighetstesten. Hvis partiet samtidig kan påstå at det har reddet landet fra å stupe ut i kaos, er det nummeret før det kan kalle seg det nye Arbeiderpartiet.

Når regjeringen

starter budsjettforhandlingene i dag, banker Jan Tore Sanner først på døra til Siv Jensen som takk for at Frp i to år har demonstrert ansvarlighet. Riktignok har ikke partiet alltid vedkjent seg sin ansvarlighet i ettertid - det er Carl I. Hagen som de siste sesongene har sittet i «Holmgang» og blånektet for at han er regjeringens garantist - men partiet har beviselig tatt testen og bestått. Hagen mener nå at det får være grenser for ansvarlighet, og har varslet at Frp har lyst til å være litt uansvarlige igjen. Han er lei av å bli avspist med utallige milliarder i hvert budsjett og ønsker seg i stedet en invitasjon til neste kongelige bordsetning i 2005.

Det kan åpne

for forlik med venstresiden. SV er ikke like bortskjemt verken med milliarder eller innflytelse. Men partiet fikk smaken på makt tidligere i år, da det spyttet døden i øyet, inngikk samarbeid med Frp om barnehageforliket og fikk full uttelling, både i politisk og gangbar mynt. Det er på tide en gang for alle å kvitte seg med det irriterende renommeet som forvalter av monopolpenger, mener man i SV, og hva er vel en bedre anledning enn alle ansvarligheters mor, selveste statsbudsjettet?

Umiddelbart synes

tanken som politisk vokseverk. I hvert fall for ideologiske puritanere som ennå er skeptiske til politisk konkurranseutsetting. Men SV vil forsvare seg med at partiet skal ha rikelig betalt for støtten i form av markante endringer i budsjettet. Det kan dreie seg om alt fra skolepenger til fjerning av egenandelsøkningen. Da vil Kristin Halvorsen kunne si at hennes velgere stemte på henne for å få gjennomslag for SV-politikk, og det er bedre med en smule milliarder fra de borgerliges bord enn ingenting.

Men er det

egentlig det? Halvorsen høres ut som hun har gått i skole hos Kjell Magne Bondevik, men da risikerer hun også å gå rett i Bondevik-fella. På kort sikt får SV innflytelse, men prisen kan være en utvannet partiprofil når SV klistres til den borgerlige siden i hele neste budsjettperiode. Og det skjer på et tidspunkt hvor partiet snarere har en unik sjanse til å demonstrere skarpere skillelinjer i norsk politikk mellom høyre- og venstresiden.

Partiet kan heller

ikke beskyldes for å være særlig taktisk når det sender ut den reneste invitasjonen før forhandlingene er ordentlig i gang. Kanskje måtte Kristin Halvorsen si i sommer at hun ikke utelukket et forlik, men det synes som både hun og andre i partiet de siste dagene har vært bortpå tranflaska igjen. Ved å vifte med kortene, må SV legge godviljen til hvis regjeringen banker på døra.

Men kanskje det nettopp er godvilje som driver Kristin Halvorsen? Ikke bare er hun villig til å ofre seg for å redde landet fra det visse kaos, men også for å redde vennen Jens Stoltenberg fra i overmot å ta over makta nå. Da kan i så fall Kjell Magne Bondevik stryke både kanskje og litt fra sin beskrivelse av den politiske situasjonen. Den er unormal.