Antisemittisme og kritikken av Israel

Presenterer mediene et nøyaktig og rettferdig bilde av realitetene i Midtøsten? Er det mulig at mediene har en agenda, spør Liora Herzl, Israels ambassadør i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET Å kritisere Israel antisemittisme? spør Jan Erik Smilden (Dagbladet 10.11.03). Smildens svar er at «kritikk av Israel har i de aller fleste tilfeller ingenting med jødehat å gjøre.» Han hevder at kritikken utelukkende kommer som en konsekvens av Israels handlinger. Etter mitt syn er Smildens analyse for enkel. Rettferdig kritikk utgjør essensen av ytringsfrihet og demokrati. Israel, som et demokrati, verdsetter disse verdiene, men man må få spørre om kritikken som rettes mot Israel alltid er rettferdig og objektiv?

Personlig deler ikke jeg synet om at kritikk av Israel nødvendigvis springer ut fra antisemittisme. Imidlertid utelukker ikke dette at det fremdeles finnes antisemittisme i verden som gir næring til noen av de negative holdningene overfor Israel. Dette har vi sett eksempler på i den senere tid. Analyser av holdninger til Israel og Midtøsten-konflikten, viser at Israel blir behandlet forskjellig enn andre land i den offentlige debatt. En annerledes, høyere og mer emosjonell standard kreves av Israel. Dette gjelder i henhold til både våre venner og våre kritikere.

I denne sammenhengen må man spørre hvordan den almenne opinionen blir formet angående konflikten i regionen:

  • Presenterer mediene et nøyaktig og rettferdig bilde av realitetene i Midtøsten?
  • Er det mulig at mediene har en agenda?

    Svaret på disse to spørmålene forteller oss om leserne blir presentert et objektivt syn på hendelsene som gjør dem i stand til å danne seg en vel gjennomtenkt oppfatning.

    Omfanget av mediadekningen av Midtøstenkonflikten i forhold til andre konflikter eller kriser i verden, er uforholdsmessig stor og overgår fullstendig andre utenlandssaker. Videre er dekningen karakterisert med en ensidig, dyptgående kritikk av israelsk politikk, i motsetning til en veldig forsiktig tilnærming til andre relevante saker som palestinsk politikk, korrupsjon, lederskapets form, og betydningen av deres ansvar overfor den humanitære situasjonen til palestinerne.

  • Når mediene avstår fra å rapportere om enkelte selvmords-angrep som dreper israelere, spesielt de som ikke dreper «mange» sivile, må man spørre seg hvorvidt israelsk smerte er noe som ikke fortjener den offentlige oppmerksomhet.
  • Når nesten ingen aviser analyserer Arafats ansvar for den tragiske situasjonen som det palestinske folket befinner seg i, og for mangelen på fred og demokrati i de palestinske områdene, viser det en mangel på vilje til å behandle realitetene i Midtøsten-konflikten på en grundig måte.
  • Når mediene «glemmer» måten palestinerne rett og slett avslo fredstilbudene som de fikk av Israel ved Camp David og ved Taba, som førte til denne blodige og voldelige konflikten, mens man understreker Israels ansvar for fortsettelsen av okkupasjonen, sitter jeg igjen med en bestemt følelse av at det ikke er ubetenksomhet som ligger til grunn for dette.

    VI SER SÅ altfor ofte en mangel på et klart skille mellom fakta og meninger. Man forventer at meninger blir trykket på egne kommentar- eller debattsider, mens andre reportasjer bør begrense seg til fakta og ærlig reportasjevirksomhet. Hvordan er det mulig at en terrororganisasjon som Hamas, som ideologisk sett ikke aksepterer staten Israels eksistens, uansett grensesetting, blir omtalt på en ukritisk og human måte? Ta for eksempel organisasjonens sommerleire for barn, hvor man driver opplæring i hat- og selvmords-terror, som blir sammenlignet med norske kristne sommerleire (Dagbladet. 29.06.03).

    Valget av emner som blir dekket av mediene, og de som ikke blir det, bærer med seg et visst ansvar og visse konsekvenser. Disse valgene spiller en viktig rolle i formingen av leserens holdning, spesielt hvis disse valgene blir gjort over lengre tid. For eksempel, kan man lure på hvorfor man bestemte seg for ikke å dekke en fotballturnering som ble organisert av Undervisningsdepartementet i de Palestinske Selvstyremyndighetene for å hedre selvmords-bombere.

    Smilden hevder at «Altfor ofte blir kritikk mot Israel satt i sammenheng med antisemittisme». Jeg vil heller si at kritikk av Israel i seg selv ikke er antisemittisk, og at det israelske samfunnet utøver selvkritikk i en grad som ikke er vanlig selv i mange vestlige land, for ikke å snakke om andre samfunn i Midtøsten. Thomas Friedman i New York Times, skrev følgende (NYT.16.10.02) angående forholdet mellom antisemittisme og kritikk av Israel: «Å kritisere Israel er ikke antisemittisk, og å hevde at det er det, er skammelig.

    Men å utsette Israel for svartmaling og internasjonale sanksjoner - i så mye større grad enn noen annen side i Midtøsten - er antisemittisk. Det er uærlig å ikke understreke dette.» Friedmans analyse er veldig nøyaktig og passende.

    SMILDEN SITERER en palestiner som sier: «Hvordan kan jeg være antisemitt? Da må jeg jo være mot meg sjølv?» Smilden er enig i dette standpunktet, og sier at palestineren «hadde et poeng». Å si at en araber eller en muslim ikke kan være en «antisemitt», som vitterlig betyr jødehater, er ikke forenlig med virkeligheten. Noen arabere og muslimer, som forstår det sensitive i å bli fremstilt som antisemitt, prøver å latterliggjøre saken ved å si at de også er semitter istedenfor å ta substansen i kritikken på alvor.

    Den nylig avgåtte lederen i Malaysia, Dr. Mahathir, sa i en tale ved den Islamske Lederkonferansen i oktober: «Europeerne drepte 6 av 12 millioner jøder, i dag styrer jødene verden ved stedfortredere. De får andre til å sloss og dø for seg». Han fortsatte med å si: «...vi står overfor et folk som ...oppfant og klarte å fremme sosialismen, kommunismen, menneskerettighetene og demokratiet slik at det å forfølge dem ville virke galt, slik at de kan nyte like rettigheter på samme linje som andre. Med disse har de nå fått kontroll over de mektigste land, og de, dette lille samfunnet, har blitt til en verdensmakt». Mahathir ble lovprist av den Islamske Lederkonferansen for denne talen. Jeg tror at disse ordene taler for seg selv. De representerer til et visst punkt holdninger som blir uttrykt i den muslimske verden. Den fiktive antisemittiske «Zions Vises Protokoller» er fremdeles en bestselger i den arabiske verden. Fratakelsen av Israels rett til å eksistere, burde karakteriseres som antisemittisk, ettersom det bare fratar det jødiske folk dets rett til selvbestemmelse.

    JEG ER ENIG i at Israel, som et demokrati, det eneste demokratiet i Midtøsten, kan og bør bedømmes ut fra vestlige kriterier. Det betyr imidlertid ikke at dette er en god nok grunn til å skape en illusjon i lesernes sinn om at Israel alltid tar feil. Dette blir det samlede inntrykket man sitter igjen med når bare den ene siden blir kritisert, og de andre aktørene sjelden blir undersøkt på en ærlig og redelig måte. En forvrengning av det fullstendige bildet og overdrivelsen av negativ reportasje overfor Israel, vil over tid frarøve staten Israel dens legitime rett til å eksistere. Er ikke dette antisemittisme?