- LIVET ER TØFT:  Sier Antoino De Silva til Dagbladet. Han bor i verdens dyreste by, Luanda i Angola. Stolt viser han Dagbladet huset sitt - et lite skur laget av leire og skrot. Foto: Håkon Eikesdal
- LIVET ER TØFT: Sier Antoino De Silva til Dagbladet. Han bor i verdens dyreste by, Luanda i Angola. Stolt viser han Dagbladet huset sitt - et lite skur laget av leire og skrot. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Antonio bor i verdens dyreste by

I Luanda i Angola bygges en strandpromenade til 1,4 milliarder kroner. Samtidig mangler 91 prosent av befolkningen innlagt vann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LUANDA (Dagbladet):- Livet her... Du kan jo se for deg selv,. Det er ingen ord som kan beskrive det, sier Antoino De Silva.  

Dagbladet møter De Silva på toppen av det en ville kalt en søppelhaug. Et berg av jord, rot og søppel danner den lille høyden hvor det ligger en grend med hus bygget av blekkplater.  

Stanken av river i nesa, og asken fra brent søppel svir i øynene.  

- Livet er veldig vanskelig, jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve, sier De Silva.  

Han har bodd i slummen siden 2000. Han kom hit fordi han ikke hadde råd til å betale boutgiftene sine lengre. Nå «eier» han et lite skur, som han er svært stolt av. Ikke alle har et eget hjem her ute. 

Vi er i Luanda, hovedstaten i Angola. Her har bare ni prosent av befolkning på fem millioner mennesker innlagt vann.

SØPPELSLUM: I slumområdet i Angola velter søppel ned fra jordhauger. Midt i mellom søppelet bor og lever folk. Og ikke langt fra slummen, kommer man rett til storbyen Luanda. Foto: Håkon Eikesdal
SØPPELSLUM: I slumområdet i Angola velter søppel ned fra jordhauger. Midt i mellom søppelet bor og lever folk. Og ikke langt fra slummen, kommer man rett til storbyen Luanda. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

Likevel er byen verdens dyreste by å bo i.  

Oljelandet Utsikten fra søppelhaugen, som er Antonios sitt hjem, ser man utover havet og skip som kommer i land - fulle av olje.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Barbeinte små barn løper fra hus til hus, uten noen idé om at skipene de ser ute på havet skaffer landet enorme rikdommer. Pengene vil trolig ikke komme dem til gode.  

Etter at den 27 år lange borgerkrigen i landet, ble avsluttet i 2002 har Angola blitt en av Afrikas rikeste land takket være oljen som flommer under kystoverflaten. Bare i år er det forventet at landets inntekter skal øke med over 12 prosent.

Likevel lever en tredjedel av befolkningen under fattigdomsgrensa.  

En kvinne kommer ut av en av blikkskurene. Hun forteller at myndighetene bestemte at hun og familien skulle flytte fordi skurene skulle rives. Hun og familien ble henvist til en teltleier i andre enden av byen. Etter åtte måneder i telt, i påvente av et hus, flyttet de tilbake til skurene.

- Vi ble lei. Da er det bedre å bo her, sier hun til Dagbladet.  

KONTRASTER: Angolas enorme oljeressurser har fylt landets kasse full av penger. Til tross for pragende nye høyhus i hovedstaden, bor en tredjedel av innbyggerne uten innlagt vann.  Foto: Håkon Eikesdal
KONTRASTER: Angolas enorme oljeressurser har fylt landets kasse full av penger. Til tross for pragende nye høyhus i hovedstaden, bor en tredjedel av innbyggerne uten innlagt vann. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

- Folk her merker at det skjer noe med landet, men de får ingen informasjon om det som skjer. De holder seg her i slummen, og de rike bryr seg ikke. De bor på en annen planet, sier Lazaro Burla, student og medarbeider for Kirkens Nødhjelp i landet.  


Afrikas Rio De Janeiro Ikke langt fra slumområdet møter vi Miguel Carneiro, styremedlem i Baía de Luanda. Kledd i dyr, mørk dress og tilsvarende mørke og dyre solbriller, viser han oss rundt på strandpromenaden de bygger i byen.  

- Her vi står nå, her var det vann før. Ved å bruke sand fra havet har vi strukket promenaden 20 meter lengre ut i sjøen, forklarer han.  
Allerede kan man se konturene av promenaden, langs havkanten går en asfaltert vei, med sykkelfelt og palmetrær. Men bedre skal det bli. Promenaden skal stå ferdig i løpet av året.

- Luanda skal bli Afrikas svar på Rio de Janeiro, sier Carneiro.  

Prislappen er 250 millioner amerikanske dollar, som tilsvarer 1,45 milliarder norske kroner med dagens kurs. Den tas av det private, mot at det offentlige gir dem tilgang på landet. Det private vil tjene penger når de kan selge eiendommene langs promenaden videre.

- Dette ville blitt for dyrt for Angola, derfor er løsningen et samarbeid mellom det private og det offentlige, forklarer han.

- Det er vinn-vinn, gliser han.  

NY STRANDPROMINADE: Dette er Baia de Luanda (Marginalen), som bygges ut for milliarder, samtidig som fattige strøk rives. Foto: Håkon Eikesdal
NY STRANDPROMINADE: Dette er Baia de Luanda (Marginalen), som bygges ut for milliarder, samtidig som fattige strøk rives. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

Men historiene er mange om folk som har blitt kastet ut av hjemmene sine til fordel for nye boligkomplekser.

For opp langs promenaden popper det opp glasshus og skyskrapere. Flere store oljeselskaper har sikret seg fjorutsikt og dyre kontorlokaler. Luanda skal bli en storby.

Ved siden av promenaden er det tenkt at en seks felt motorvei skal se dagens lys. Her kommer også Angolas største bensinstasjon med 24 bensinpumper.  

Og det er oljen som har ført nordmenn til landet.

Kutt i bistand Norge har igjennom Statoil vært involvert i Angola i mer enn 20 år.  Rett før jul ble det kjent at Statoil ble tildelt fem lisenser på dyptvann utenfor kysten i Angola. Trass i Norges engasjement på forretningsfronten, har norske myndigheter kuttet i bistanden Angola.  
I 2002, etter borgerkrigens slutt, ga Norge 177.3 millioner kroner i bistand, mens i 2010 sank dette til 79.9 millioner kroner.  

Siden oljemilliardene pøser inn i Angolas statskasse, trengs norske bistandspenger i andre land.  

Utviklingsminister Erik Solheim, var i Luanda tidligere i høst da han og næringsminister Trond Giske var på en rundreise i Afrika med norske forretningsmenn.

FLYTTET TIL SLUMMEN: Antoino De Silva er en av dem som lever under fattigdomsgrensa i Angola. Da han ikke lengre hadde råd til å betale husleie, flyttet han ut i slummen.   
Foto: Håkon Eikesdal
FLYTTET TIL SLUMMEN: Antoino De Silva er en av dem som lever under fattigdomsgrensa i Angola. Da han ikke lengre hadde råd til å betale husleie, flyttet han ut i slummen. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

Han synes ikke det var betenkelig at et land som Angola, bruker millioner på en strandpromenade, mens befolkningen sulter:  

- Jeg har ingen betenkeligheter med at et land lager slike prestisjeprosjekter som strandpromenaden. Land trenger noe å vise frem, noe å være stolt av og samles rundt, forklarer Solheim.  

Han mener det er legitimt å trappe ned bistanden i landet:

- Penger til tradisjonell bistand må gå til land som ikke har noen ting, slik som Burundi. I et land med så mye penger som Angola, dreier det som om å bruke pengene riktig, og påvirke igjennom politisk dialog, Ikke gi mer støtte i form av bistand, sier Solheim.  

Bekjempe korrupsjon med tid Både han og Giske peker på at Statoil betaler mer skatt til Angola, enn hva Norge til sammen gir i bistandspenger til hele det afrikanske kontinentet.

- Statoil betaler 90 millioner kroner i skatt til staten, så får vi igjennom sivilt samfunn påvirke bruken av pengene slik at det går til skole og helse. Det er umulig å se for seg at Norge skulle betale dette for Angola, sier Solheim.  

Men hvordan kan man sikre seg at skattepengene går befolkningen til gode i et av verdens mest korrupte land? Her har president José dos Santos styrt landet med stø hånd i over 32 år.

FATTIGDOM: Mellom søppel og hus av blekk løper små barn barbeint. Lite aner de om at byen de bor i, er verdens dyreste. At Angola er en av verdens raskest voksende økonomier, har foreløpig ikke kommet dem til gode. Foto: Håkon Eikesdal
FATTIGDOM: Mellom søppel og hus av blekk løper små barn barbeint. Lite aner de om at byen de bor i, er verdens dyreste. At Angola er en av verdens raskest voksende økonomier, har foreløpig ikke kommet dem til gode. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

Det er presidenten som  peker ut ministere fra egen vennekrets, og opposisjonen er svak. Mens Norge er på topp av Transparancy Internationals liste over verdens minst korrupte land, så ligger Angola nede på en 16. plass av de mest korrupte. 

- Tid, er svaret fra de norske ministerne:

- Angola er spesielt, det er bare ti år siden borgerkrigen. Man må akseptere at utvikling tar tid. Men det er ingen unnskyldninger for å ikke bidra slik at ting går rett vei. Det er ikke skadelig for Angola at Statoil tjener penger i landet, når Angola får 90 milliarder i skattepenger - det må være vinn-vinn. Men det er viktig for oss at norske selskap stiller strenge krav til menneskerettigheter og nulltoleranse på korrupsjon, og at de tar med seg norske verdier inn i bedriftskulturen, forklarer Giske.    

- De tar feil Vibeke Skauerud hos Kirkens Nødhjelp i Angola er kritisk. Hun mener Norge, som igjennom Statoil er tungt inne i landet, bør støtte det sivile samfunn enda mer:  

- I den fasen Angola er i nå, så er det viktig å ikke stanse opp bidragene til det sivile samfunn i landet. De fleste land kutter nå den bilaterale støtten fordi landet selv går så bra, vi prøver å si at de tar feil, sier hun.   

- Med mindre Angola får en utvikling som fører til en reell fattigdomsreduksjon, blir det svært vanskelig å forsvare tunge norske investeringer i landet. Vi ønsker å se en økning i innsatsen for en mer rettferdig forvaltning av inntektene fra oljeindustrien. Inntektene som norske selskaper bidrar til må gi en reell fattigdomsreduksjon i Angola, sier Skauerud.

Skauerud peker på at myndighetene har slått hard ned på demonstrasjoner mot den sittende regjeringen. Etter den arabiske våren i fjor, spredte også protestene seg til Angola. Folk var lei den skjeve fordelingen i landet. 

KONTRASTER: Kontrastene er store i Angola. Mens oljepengene renner inn, går lite ut til en sterkt svekket lokalbefolkning. Foto: Håkon Eikesdal
KONTRASTER: Kontrastene er store i Angola. Mens oljepengene renner inn, går lite ut til en sterkt svekket lokalbefolkning. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

- Mens Norge øker sin samhandling med angolanske myndigheter, holdes kvelertaket på sivilsamfunnet ennå hardere. Myndighetene slo uventa hardt ned på demonstrasjonene som har funnet sted siden mars i fjor. Den harde behandlingen av demonstranter har blitt observert og kommentert også internasjonalt, sier hun.  

- Ikke bli en sovepute Markus Weimer, Angola-ekspert, i britiske Chatham House, er mindre skeptisk til Norges rolle i landet.

- Norge har bestemt seg for å samarbeide tett med Angola. Dette forholdet, samt samarbeidet igjennom olje, er allerede etablert. Dette vil ikke være lett hele tiden, siden landene ikke er enig i alle sammenhenger, men jeg synes ikke det nødvendigvis er problematisk. Angola ønsker seg et mangfold av samarbeidspartnere, og jeg tror Norge har mye å tilby når og hvor det vil bli mulig, sier Weimer til Dagbladet.

Han er enig med de norske ministerne at man må gi landet litt tid til å etablere en mindre skjev fordeling av midlene i landet. Men han advarer mot å la dette bli en hvilepute.

- Angola er et etterkrigsland med visse feil og mangler. Men det er lite nyttig å skylde på dette til en hver tid. Istedenfor å hele tiden se i bakspeilet over årsaker til at ting ikke virker, så mener jeg det er mer nyttig å se fremover og identifiserer mulighetene for forandringer. Selv om Angola nå har penger, så er det et spørsmål om hva man kan få kjøpt for pengene hva gjelder utvikling, oppbygning av institusjoner, og kvalifiserte personer, sier Weimer.   

KUTTER BISTAND: Bistands-, utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim, og næringsminister Trond Giske besøkte Baia de Luanda rett før jul. Her sammen med selskapet som utvikler strandpromenaden ved sjøsiden i Luanda. De synes det er riktig å kutte i bistanden til landet, men mener Norge gjør sitt igjennom skatteinntekter fra Statoil. Foto: Håkon Eikesdal
KUTTER BISTAND: Bistands-, utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim, og næringsminister Trond Giske besøkte Baia de Luanda rett før jul. Her sammen med selskapet som utvikler strandpromenaden ved sjøsiden i Luanda. De synes det er riktig å kutte i bistanden til landet, men mener Norge gjør sitt igjennom skatteinntekter fra Statoil. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer