Én måte å drive samfunnsdebatt på, er å analysere et problem og komme med konkret kritikk, og helst også konkrete forslag til alternativer. Tanken er at ideer og innspill åpent skal drøftes i det offentlige rom, at man skal lytte spesielt til berørte parter, og at flertallet til slutt skal fatte informerte beslutninger. Denne metoden beskrives ofte som grunnsteinen i demokratiet, en metode vi alle er opplært til å ha klippefast tro på.

Når det gjelder «innvandringsdebatten» har mange for lengst gått bort fra denne måten å gjøre ting på. Så blottet for demokratiske grunnforutsetninger er debatten om innvandrere og integrering blitt at den må omtales med hermetegn. Analyse er byttet ut med anekdoter og skrekkhistorier, konkret kritikk er byttet ut med tendensiøse koblinger, og i stedet for konkrete forslag får vi vage postulater om hva slags skrekkelig framtid vi er på vei mot.

Resultatet er ofte – for å si det mildt – lite egnet til opplysende og klargjørende diskusjoner. La meg gi to ferske eksempler. I siste nummer av tidsskriftet Samtiden presenterer forfatter Aslak Nore sine tanker om innvandring i en lengre artikkel, som Dagbladet trykket et utdrag av i forrige uke. Først får vi en rad historier om ulike mørkhuda nordmenn Nore vet om. Han sier aldri eksplisitt at det er noe gæærnt med de derre innvandrerne, men han setter opp koblinger som gjør at du selv skal trekke den «forbudte» slutningen. En jente som ble tvangsgiftet + en gutt som ble raner + en fotballdommer som trakk kniv = prikk, prikk, prikk. Artikkelen slutter med en appell for frykt: «Og før du beskylder meg for å spre fordommer og bekrefte stereotypier, ber jeg deg kjenne godt etter: Gjør ikke utviklingen i det flerkulturelle Oslo deg litt engstelig selv?»