Antydningens kunst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Én måte å drive samfunnsdebatt på, er å analysere et problem og komme med konkret kritikk, og helst også konkrete forslag til alternativer. Tanken er at ideer og innspill åpent skal drøftes i det offentlige rom, at man skal lytte spesielt til berørte parter, og at flertallet til slutt skal fatte informerte beslutninger. Denne metoden beskrives ofte som grunnsteinen i demokratiet, en metode vi alle er opplært til å ha klippefast tro på.

Når det gjelder «innvandringsdebatten» har mange for lengst gått bort fra denne måten å gjøre ting på. Så blottet for demokratiske grunnforutsetninger er debatten om innvandrere og integrering blitt at den må omtales med hermetegn. Analyse er byttet ut med anekdoter og skrekkhistorier, konkret kritikk er byttet ut med tendensiøse koblinger, og i stedet for konkrete forslag får vi vage postulater om hva slags skrekkelig framtid vi er på vei mot.

Resultatet er ofte – for å si det mildt – lite egnet til opplysende og klargjørende diskusjoner. La meg gi to ferske eksempler. I siste nummer av tidsskriftet Samtiden presenterer forfatter Aslak Nore sine tanker om innvandring i en lengre artikkel, som Dagbladet trykket et utdrag av i forrige uke. Først får vi en rad historier om ulike mørkhuda nordmenn Nore vet om. Han sier aldri eksplisitt at det er noe gæærnt med de derre innvandrerne, men han setter opp koblinger som gjør at du selv skal trekke den «forbudte» slutningen. En jente som ble tvangsgiftet + en gutt som ble raner + en fotballdommer som trakk kniv = prikk, prikk, prikk. Artikkelen slutter med en appell for frykt: «Og før du beskylder meg for å spre fordommer og bekrefte stereotypier, ber jeg deg kjenne godt etter: Gjør ikke utviklingen i det flerkulturelle Oslo deg litt engstelig selv?»

For noen dager siden deltok jeg i en paneldebatt på litteraturfestivalen på Lillehammer. Det skulle handle om islamofobi, med utgangspunkt i en ny svensk bok som kartlegger den moderne hetsen mot muslimer i Europa. I panelet satt blant annet Jon Hustad, journalist i Dag og Tid, som er sterkt kritisk til islam. I stedet for å fortelle åpent hva han mener er problemet med islam, slik at vi kunne diskutert det på en ryddig måte, serverte Hustad en lang rekke løse tall om innvandrere koblet med fødselsraten blant heilnorske kvinner – tall som ikke er ment å virke klargjørende, men tvert i mot har som mål å skape bestemte assosiasjoner. Antallet uføretrygde pakistanske menn ÷ antall hvite barn i befolkningen = velferdsstatens sammenbrudd. Det henger ikke sammen, og det er meningen.

På document.no blåser Hustad av seg damp fra debatten og får råd fra andre. Det lønner seg ikke å være saklig og logisk, skriver en i heiagjengen som kaller seg Thorr, «man må spille på følelser. La oss gi dem inn med at de er islamistenes håndlangere og i praksis jobber for samme mål som Qaradawi og Osama bin Laden: Sharia, jihad og islamsk verdensherredømme.» Ting tyder altså på at «innvandringsdebatten» kan synke enda dypere ned i uansvarlig og spekulativ retorikk. Det er et stort demokratisk problem.