Ap-brødrene Dal

Ap har lagt ut på en lang og farefull ferd på jakt etter sin sjel, sin misjon og sin nye kurs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUSKER DERE BRØDRENE DAL og deres farefulle ferd på jakt etter professor Drøvels hemmelighet og seinere Spektralsteinene og byen Atlant-is? Trekløveret Kirkvaag-Lystad-Mjøens elleville underholdningsserier dukket opp i min hukommelse etter langvarig og vedvarende empati med Det norske Arbeiderparti som også har lagt ut på en lang og farefull ferd. Som brødrene Dal padler de oppover Overfloden, men til forskjell fra NRKs helter padler Ap-brødrene i hver sin retning. Én vil rett fram, én vil til venstre. Kan det bli stø kurs av slikt? Til hvilke tidsepoker vil spektralsteinene bringe dem? Vil de finne egget? Vil de, som Dal-brødrene, finne ut at byen Atlant-is ikke er sunket i havet, men er innefrosset i isen et sted på Finnmarksvidda?

VI ER VITNE TIL at det statsbærende partiet gjennom hele etterkrigstida nå leter etter sin sjel, sin retning og sin misjon. Det er i seg selv ganske absurd, for ikke å si ellevilt. Partiene oppsto som redskap for en villet samfunnsutvikling. De hadde klare mål og arbeidet jevnt og trutt for å nå dem. Partiene trakk til seg mennesker som trodde på dem. Nå jakter partiskallet etter noe å fylle seg selv med, som er fristende nok til at velgere igjen kan bli tiltrukket. Nå virker det som om partiet, dets navn og skall er selve målet, mens det før var virkemiddelet. Vi har et bra merke. Kan dere hjelpe oss med å finne produktet, Erik Fosnes Hansen?

PARTIET VAR i utgangspunktet de undertrykte arbeidernes parti som bygde på marxistisk og sosialistisk ideologi. Etter kriseforliket med Bondepartiet i 1936 dempet det klassepreget og ble småkårsfolkets parti for å bli mange nok til å erobre makten og gjennomføre mest mulig av sin politikk. Etter krigen ble Ap partiet som ledet gjenreisingen av Norge og bygde velferdsstaten, nokså suverent. Historikeren Jens Arup Seip skrev at vi hadde gått fra embetsmannsstat til ettpartistat, en stat som var alliert med det kapitalistiske USA mot det kommunistiske Sovjet. Og som, fordi vi på svært mange områder ennå kunne operere innenfor nasjonale rammer, praktiserte en blandingsøkonomi - en dose kapitalisme blandet med en dose sosialisme, men ikke mer enn at det ble akseptert av våre allierte som en særegen skandinavisk modell på trygg avstand fra russerne.

UNDER GRO Harlem Brundtland ble Ap først og fremst styringspartiet. Styrt hadde partiet gjort i en mannsalder, men ideologien ble nå mer og mer visket ut til fordel for vilje til ansvar og en pragmatisme som går ut på at man har et prinsipp til man tager et nytt. Norge var selvsagt ikke upåvirket av thatcherismen og reaganismen. Økonomien ble åpnere, mer internasjonalisert. Ap kunne ikke i samme grad styre sosialdemokratisk. Det slapp markedskreftene til. Det måtte stjele Høyres klær, plagg for plagg. Men det gjorde ikke så mye i velgernes øyne. Fortsatt mente 35- 40 prosent av dem at Ap var det eneste partiet som kunne styre og at Ap's politikk var den beste for de fleste. Dette produktet var nok helt til Thorbjørn Jagland, tynget av en spirende oljeformue og en villstyrig opposisjon, følte han måtte stille kabinettsspørsmål til velgerne og gikk av på 35 prosent.

DA VIRKET DET SOM keiserens siste plagg forsvant, styringsevnen og viljen til makt. Ap var ikke lenger det eneste partiet som kunne styre Norge. Periodevis følte vi vel at Kjell Magne Bondevik og Anne Enger Lahnstein var vel så nakne. Under Asia-krisa og voldsom renteøkning ble folk nervøse og famlet etter Gros arvtaker. Men nervøsiteten gled over. Det gjorde også Ap's forsøk på kriseforlik med Høyre.

Selvsagt har Ap et program og en kurs som skiller det fra andre partiers. Men det er ikke så tydelig lenger. Profilen er ikke så skarp. Og om viljen til makt har kompensert for klare mål, så gjør den ikke det når makten er tapt.

I MELLOMTIDA har de andre partiene dyrket sin profil og sine merkesaker. Det har ført til at Høyre er modernistenes og fiffens parti, SV barnehagenes, Senterpartiet nostalgikernes og Frp de eldre og de sykes parti. De har i det minste beholdt noen plagg. Ap har iført seg våtdrakt for å padle motstrøms i Overfloden.