Ap: De fattiges hovedfiende?

Statens nye retningslinjer for sosialhjelp har ført til at de fattigste i landet vårt får det enda verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet står byrådsleder Erling Lae frem den 30. mai og er sjokkert over sosialminister Guri Ingebrigtsens usosiale nye retningslinjer for utbetaling av sosialhjelp. Han vet knapt om han skal ta ministeren alvorlig.

Han har all mulig grunn til å være kritisk. Ikke minst er de nye retningslinjene ille for de fattiges barn.

Den enslige hovedstadsforsørger som har ett lite barn vil måtte leve for fem tusen kroner pr. måned hvis Oslo skal følge de nye statlige anbefalingene, mens hun med Oslos satser ville få mer enn 7500 kroner.

Har hun tre barn anbefaler Guri Ingebrigtsen sosialtjenesten å gi familien vel syv og et halvt tusen i måneden. Med dagens Oslo-satser ville trebarnsmoren få nesten 11500 kroner.

Gammelt krav

Hva er det Arbeiderparti-regjeringen har kommet opp med her? Rundskriv I-13/2000 til lov om sosiale tjenester er produktet av et gammelt krav om å få slutt på forskjellsbehandlingen i vårt land som følge av at sosialhjelpssatsene fastsettes lokalt. Kravet om likhet for loven og statlig fastsatt sosialhjelp ble tatt opp blant annet i Bondevik-regjeringens Utjamningsmelding. Jens Stoltenberg har nå sluttført arbeidet. Produktet er usselt og ynkelig:

Retningslinjene bygger angivelig på en konkret vurdering av utgiftsbehovet, og representerer et nøkternt, men forsvarlig nivå. Mon det? Man skal ha sett hen til dagens gjennomsnittlige nivå for kommunenes normer, og det skal være tatt spesielle hensyn til barns behov. Likevel kan altså barn og fattige barnefamilier komme så dårlig ut som vist ovenfor.

Likt

Rundskrivet understreker at sosialhjelp er en skjønnsmessig ytelse, at folk med like behov likevel bør få de samme ytelser, og viser til erfaringer om at det er betydelige forskjeller i utmålt stønad som ikke kan forklares med forskjeller i hjelpebehov. Dette er formodentlig rundskrivets hovedpoeng. Å generere likebehandling. Synd er det da at rundskrivet trolig vil føre til det stikk motsatte.

Det understrekes nemlig om og om igjen i rundskrivet at behovsprøvingsprinsippet fortsatt skal gjelde. Fremdeles skal det gjøres en individuell behovsprøving av hver enkelt sak. De statlige retningslinjene er veiledende, slik de lokalt fastsatte normer også er. Det understrekes at retningslinjene ikke gir en konkret anvisning på stønadsnivået i det enkelte tilfellet, og at det ikke uten videre er adgang til å sette utgiftene lik satsene for de statlige veiledende retningslinjene. Retningslinjene gir ikke den enkelte søkeren en rett til å få et stønadsbeløp tilsvarende den veiledende satsen. Den enkelte søkers hjelpebehov kan være større enn statens satser, eller ligge lavere. Til og med sier rundskrivet uttrykkelig at kommunene fortsatt vil kunne fastsette lokale normer!

Egne satser

Hva har vi fått her? Definitivt ikke normert sosialhjelp slik som i vårt naboland Danmark. Dette er langt fra noen nedre grense for hvor lite et menneske kan få i understøttelse. Det er vel nærmest ingenting? Kommunene kan fortsette å lage sine egne satser, og utmåle hjelpen akkurat som før, under eller over den kommunale eller statlige satsen. Det eneste som ser ut til å være forbudt, er å gi hjelp tilsvarende den sats som er vedtatt? Lett skal det ikke bli å være ansatt på sosialkontor etter dette.

Dette rundskrivet er et eklatant eksempel på hva man gjør når man intet vil gjøre.

Vil disse satsene få noen innvirkning overhodet, på hvordan landets kommuner utmåler sosialhjelp? Mange kommuner som har hatt romsligere satser vil vel være fristet til å sette satsene ned til statlig anbefalt nivå, hvor tarvelig dette enn er. Vi får håpe at Erling Lae og hans hovedstadsregjering vedtar å beholde sine satser fremfor å gå over til statens.

Lokalt

Hva staten og hva kommunen bør bestemme, kan man mene ulikt om. Jens Stoltenbergs regjering mener åpenbart at en ikke i utrengsmål skal begrense det lokale selvstyret, selv ikke til å definere fattigdomsgrensen til sveltihjel. Det vil Jens heller gjøre selv.

Sosialministeren har god grunn til å bekymre seg over Oslo kommunes omsorg for eldre og for rusmisbrukere. Men byrådsleder Erling Lae har minst like god grunn til å bekymre seg over regjeringens manglende omsorg for de fattige og deres barn.