Ap strammer skattegrepet

Senterpartiet ble i 1997 enige med Arbeiderpartiet om prinsippene for taksering av bolig. Forslaget til takseringsregler som Arbeiderpartiet la frem i vår, var på ingen måte en oppfølging av den avtalen vi hadde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tvert imot, Arbeiderpartiet la frem en helt annen modell med betydelig skatteskjerpelse. Arbeiderpartiet opptrer uryddig og bryter avtaler når de har sjansen til det.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet var enige om en modell som gjør at ni av ti slipper å betale boligskatt. Boliger under 150 kvm skulle slippe boligskatt. Dersom Arbeiderpartiet hadde stått ved avtalen fra 1997, ville dette gitt en skattelette til folk flest på 3,7 milliarder kroner. Hvorfor valgte Arbeiderpartiet i stedet å stramme skattegrepet og skjerpe skatten på bolig?

Det finnes en forklaring. Den er at kapital flyter fritt over grensene. Slik ønsker Arbeiderpartiet at det skal være, med støtte fra Frp og Høyre. Dersom man i en slik situasjon skal sikre inntekter til statskassa, betyr det at formue og kapital som ikke kan flyttes, må skattlegges hardere. I en slik sammenheng egner bolig seg godt for skattlegging. Ap sier i Ot.prp 55: «Skal en kunne opprettholde velferdsnivået i Norge, må skattlegging derfor omfatte også formue og inntekt av egen bolig og fritidseiendom.» Dette ligger bak Arbeiderpartiets uvilje mot å gi folk med vanlige boliger en skattelette. Her er regjeringen helt på linje med Høyre og Frp, som også går inn for skatt på bolig ved at den kommunale eiendomsskatten skal opprettholdes.

Flere skulle skattlegges

Senterpartiet og Arbeiderpartiet var enige om at vanlige boliger skulle slippe skatt.

Arbeiderpartiets nye forslag innebar at bare boliger under 85 kvm skulle slippe skatt. Et gjennomsnittlig husbankhus er i dag på 106 kvm. Det betyr at Arbeiderpartiet vil skattlegge vanlige boliger.

Arbeiderpartiet ville i forhandlingene med Senterpartiet justere opp bunnfradraget. Men Arbeiderpartiet holdt fast på et system som legger opp til en hardere beskatning av eldre boliger. I Arbeiderpartiets modell lå det også inne en årlig justering av produksjonskostnadene pr. kvadratmeter, men ingen årlig justering av bunnfradraget. Det betyr at det for hvert år måtte betales skatt av stadig mindre leiligheter. Senterpartiet mener at boliger under 150 kvm ikke skal skattlegges, og at dette skal sies klart i loven. Enden på visa ble at Senterpartiet ikke kunne være med på et forlik hvor Ap fastholdt at mindre boliger skal beskattes og hvor teknisk vanskelige regler slo urettferdig ut.

Ap vil inn i huset

Senterpartiet og Arbeiderpartiet var i 1997 enige om at modellen for boligtaksering skulle bygge på boligens grunnflate, utvendig målt. Dette er en enkel modell. Slik kan alle på egen hånd finne ut om de vil få boligskatt. Arbeiderpartiet foreslo i vår tvert imot at boligens størrelse skal måles opp innvendig. For å kontrollere boareal må ligningsmyndigheten inn i boligen til folk. Et slikt system er Senterpartiet grunnleggende uenige i.

Boareal er «en kjent størrelse» påstår Arbeiderpartiet, og viser til at boareal er definert i Norsk standard 3940. Sannheten er at ingen vet hvordan boareal skal defineres i det som er Arbeiderpartiets forslag. Definisjonen av begrepet er under revisjon, og det verserer et utall saker ved domstolene om hva som skal regnes for boareal.

Det er selvsagt synd at man ikke kan komme frem til enighet om en ny modell for boligskatt som ville gitt stor skattelette for mange. Senterpartiet strakk seg svært langt for å få til et forlik. Mye mer enn kvadratmeterne skilte oss til slutt. I skattelette skilte det over to milliarder kroner. Selve holdningen til boligskatten og Ap's stadig mer finurlige måter å beregne den på, gjorde at Senterpartiets eneste valg til slutt var å sette foten ned.