Apartheid med et smil

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis noen blir nektet arbeid på grunn av annerledes hudfarge eller fordi de kommer fra et fattig land, er det rasisme. Det kan til og med være straffbart. Derimot er det noe helt annet hvis vi forbyr ansettelse av helsearbeidere fra den tredje verden. Ikke sant? Da er det ikke apartheid og diskriminering, men omsorg. Norge vet alltid hva som er best for fattige land, og i særlig grad har vi kompetanse når det gjelder folk som både har høy utdannelse og oppvekst i en karrig nasjon. Omtrent slik er bakgrunnen for at regjeringen har bedt Sosial- og helsedirektoratet om å utrede hvordan Norge kan dekke behovet for helse- og omsorgsarbeidere og samtidig stanse strømmen av helsearbeidere fra fattige til rike land.

Den dårligste politikken er ofte et resultat av gode forsetter. Derfor kan Norge bli det første land i verden som forbyr rekruttering av helsearbeidere fra land som har mangel på slik arbeidskraft. Samtidig er det uklart hvorfor et eventuelt forbud bare skal gjelde helsesektoren. Hva med ingeniører, bønder, lærere og byråkrater? Skal vi tappe u-land for slik arbeidskraft? Det beste som kan sies om forslaget er at det har en viss tradisjon. På slutten av 30-tallet gikk Legeforeningen inn for at jødiske medisinere som flyktet fra Nazi-Tyskland skulle ha yrkesforbud i Norge.

En diskriminerende handling blir ikke bedre av at den næres av varme forsetter. Det er både naivt og underlig tanketomt å tro at vi hjelper u-landene med å bygge nye barrierer når det gjelder deltakelse i den rike del av verden. Knapt noe er mer falskt enn det som kalles "positiv diskriminering". Det må være en selvfølge at innvandring og deltakelse i arbeidslivet bygger på objektive kriterier som også respekterer enkeltmenneskenes personlige valg. Ønsker vi å hjelpe fattige land, kan vi betale mer for kaffen fra Guatemala, kakaobønnene fra Ghana og grønnsakene fra Kenya. Falsk omsorg og helsehykleri er det siste verden trenger.