Åpenhet redder liv

I Burma behandles katastrofen som en statshemmelighet, mens Kina viser stor åpenhet. Gjett hvor det reddes flest liv, spør Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BARE TIMER etter at jordskjelvet traff Sichuan-provinsen i Kina klokka 14.28 lokal tid søndag skjedde det noe oppsiktsvekkende. Det offisielle telegrambyrået Xinhua og kinesisk TV var på plass med direkte rapporter fra ulykkesområdet. Rapporter om fortvilte barn som lå under ruinene av en skole og ropte til sine like fortvilte foreldre, ble formidlet tilsynelatende usensurert. President Hu Jintao var ute bare noen timer etter at katastrofen inntraff, og sa at alt måtte gjøres for å redde de sårede. Og da statsminister Wen Jiabao like etter var på flyet på vei til katastrofeområdet, ble han intervjuet om bord og sa at en stor katastrofe hadde rammet landet, og ba folket vise mot. I katastrofeområdet var tilgjengelig militært materiell allerede i aksjon med å grave fram folk fra ruinene.

VERDEN VAR VITNE til noe så ukjent i kommunistiske autoritære stater som moderne krisehåndtering. Vi var vitne til en regjering som skjønte at den måtte være på offensiven, demonstrere lederskap, og bruke pressen til å demonstrere dette. Man valgte å ikke følge sine naturlige instinkter i et autoritært byråkrati, slik kinesiske ledere tidligere har gjort. Da har de stukket hodet i sanden, og latt som ingen ting. Ulempen med denne strutsestillingen er som kjent at man fort blir tatt bakfra. Om ikke annet, så av folkemeningen, samtalen fra menneske til menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DE SOM HAR STUKKET hodet i sanden etter katastrofen er selvsagt generalene i Burma. Jo, da, de erkjenner at katastrofen rammet for halvannen uke siden. Men bortsett fra å erkjenne det som et faktum at katastrofen har skjedd, så demonstrerer generalene en oppsiktsvekkende likegyldighet, en oppsiktsvekkende mangel på humanitet. Det er oppsiktsvekkende fordi generalene ikke har noe revolusjonært program, slik Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot hadde for sine ugjerninger. Generalenes program er ikke noe annet enn å rane til seg landets verdier for seg og sine. Det vi er vitne til er derfor en demonstrativ likegyldighet med egne landsmenns liv. De demonstrerer rett og slett for en hel verden at de overhodet ikke bryr seg.

HER ER NOEN eksempler. I stedet for å ha en viss beredskap i helga stengte juntaen ambassaden i Bangkok, som er det stedet der de fleste hjelpearbeidere venter på å få visum, hvis generalene til slutt åpner landet for hjelp. 1.5 millioner mennesker er hjemløse, og de fleste av dem har ikke lagre med mat og rent vann. 40 prosent av de hjemløse er barn. Mange av dem har mistet, eller har kommet bort fra, foreldrene sine. 24 land har lovet hjelp for 40 millioner dollar, men bare en brøkdel av hjelpen slipper inn. Og den lille hjelpen som slipper inn bruker regimet enten som en del av sin egen propaganda, og deler den ut som sin egen, eller selger den på gata med høy fortjeneste. Prisen på alle matvarer er mer enn fordoblet siden før katastrofen.

DET ER BLANT annet dette som har fått fredsprisvinner Aung San Suu Kyi og hennes Nasjonale liga for demokrati til å kreve at det internasjonale samfunnet hjelper til «med alle midler». Hvis ikke generalene snur så kan eneste muligheten for å redde kanskje hundretusener av liv være å bruke den amerikanske marinen som nå har en øvelse i Bengalbukta, til å gi nødhjelpere den sikkerheten de trenger for å gjøre sin jobb. Dette vil utvilsomt være å krenke Burmas grenser, og det vil eventuelt også ha konsekvenser etter redningsoperasjonen. For generalene kan finne på å ta en fryktelig hevn over mennesker som har blitt utsatt for «imperialistisk» hjelp.

DE KINESISKE ledernes raske reaksjon er blitt lagt merke til. Den skyldes delvis det faktum at Kina flommer over av mobiltelefoner og PC-er, slik at ethvert forsøk på å underspille omfanget av katastrofen umiddelbart ville blitt avslørt av folk flest. Og så – for å glede Gerhard Heiberg – skal man ikke se bort fra at OL i Beijing spiller en rolle. De kinesiske lederne vil at Kina skal framstå som et moderne land som viser sine egne borgere at landet er akseptert og respektert av resten av verden. For lederne er dette den viktigste grunnen til å arrangere hele sommer-OL. Men – på den annen side – hvis verden presses til å tvinge hjelpen på de burmesiske generalene, er det Kina som vil være generalenes fremste forsvarer. Til tross for betydelig press fra det internasjonale samfunnet har ikke Kina brukt sin innflytelse til å presse generalene i Burma til å åpne opp for hjelpearbeidere. For de kinesiske lederne er krisa i Burma et spørsmål om suverenitet, ikke om humanitet.