Åpent brev til Erling Fossen

Miljøbevegelsen må være både pragmatisk og moralsk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er hjerteskjærende å lese Erling Fossens siste innlegg i miljødebatten. Ikke fordi det er tom retorikk, Fossen har utvilsomt noen poenger, men fordi poengene tjener til det motsatte av det artikkelen etterlyser; en mer reflektert debatt om miljø, politikk, vitenskap og forbruk. «På nær sagt samtlige områder er verden blitt et bedre sted å leve», skriver Fossen. Man kan spørre seg om hvem han postulerer dette på vegne av.

Jeg vil først henvende meg til Fossens politikkforståelse. Han sier, med henvisning til Al Gores forsøk på å skape en «moralsk revolusjon», at «ved å gi opp politikken og appellere direkte til menneskets egen moral, gir man fra seg alle virkemidlene». La meg minne Fossen om at forbruksmønsteret, og ikke bare produksjonsforholdene i de industrialiserte landene utgjør en hovedandel av de inngrep og utslipp i naturen som årlig øker totalbeskatningen av naturressursene. En endring i forbruksvaner fremstår derfor som et av de mest hensiktsmessige virkemidler vi kan benytte oss av.

La meg videre minne Fossen om at det finnes andre politikkforståelser enn den instrumentelle, konkurransedemokratiske som han synes å hvile sitt oppildnede hode på. Politikere kan ikke vedta at Fossen og jeg ikke skal kjøpe flere enn to gensere i året, ei heller at bestemor skal ta bussen til Geilo heller enn å fly til Gran Canaria midtvinters. Det ville bryte fullstendig med den demokratiske grunntanke, enten en forstår demokratiet som «shopping» av partipolitikk eller går lengre tilbake i den historiske referanselisten, som Fossen har fylt med heroiske dissidenter. Var forøvrig Fossen en dissident som de han ønsker å sammenligne seg med, skulle han heller ha motsatt seg de krefter han synes å spille på lag med.

Han skriver at CO2-regnskap er det samme som politikkens død. Er det finanspolitikken han her henviser til? Hva er politikk for Erling Fossen? Dersom han er så opptatt av menneskets frihet, burde han kanskje rette oppmerksomheten mot landets øverste finanspolitiske instans, som er unndratt all demokratisk prosess. Jeg leser hans innlegg som et forsvar for den totalitære kapitalismen. Hans angrep mot enkeltpersoners forskningsinnsats, oppfordring til engasjement og politisk deltakelse er et skudd i blinde, som i verste fall tjener markedskreftenes krig for fortsatt hegemoni over naturen. For det er ikke Fossens premisser for argumentasjon som er så hjerteskjærende, men konklusjonen han lar premissene lede ut i. Det er voldtekt mot logikken å slutte fra klimapanelets mulige feilmargin om menneskelig klimapåvirkning til det å ikke ta de lite bærekraftige utviklingstrekkene innover seg.

La meg få introdusere Fossen for et enkelt regnestykke. Han sier i et av sine svarinnlegg til artikkelen at klimaforskning ikke er en like eksakt vitenskap som matematikken. Han har helt rett. Heller ikke økonomien, historievitenskapen eller den politiske teorien, som en jo skulle tro Fossen kjente godt til, er like eksakte vitenskaper som matematikken. Men dersom matematikken først skal introduseres som argumentasjon i den miljøpolitiske debatten, kan det synes vesentlig å henvise til følgende regnestykke, som, dersom det løses, burde appellere like mye til menneskets moralske sider som de kognitive: Verdens samlede ressurser delt på antall mennesker. Svaret gir en X som er drastisk lavere enn det den gjennomsnittlige nordmann forbruker. Samtidig lever store deler av verdens befolkning under enhver akseptabel levestandard, mange på sultegrensen.

Dersom Fossen overhode setter lit til FNs klimapanel, må jeg få minne om at befolkningsveksten av dette panelet er estimert å overstige 9 milliarder mennesker ved midten av dette århundret. Regnestykket er ikke så vanskelig. Vår utvikling er ikke bærekraftig. De biologiske produksjonssystemene ikke kan holde tritt med vår utnyttelse av dem.

I lys av dette regnestykket synes Fossen og andres kronargument om at klimaendringene kanskje ikke er menneskeskapte ganske hjelpeløst. Hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ei bør ikke være ledende premiss for debatten, all den tid dette premisset ikke påvirker det ganske enkle regnestykket om ressursgrunnlag og ressursforbruk.

Jeg er derfor enig i Fossens etterlysning av en mer nyansert og inkluderende miljødebatt. En slik debatt krever like mange pragmatiske refleksjoner som moralske. La ikke statistiske beregningers mulige feilmargin bli vann på ignoransemølla. Og la ikke enkeltmennesket bære samvittigheten alene. Det trengs strukturelle endringer. Det trengs politisk innsats. Men en slik utvikling forutsetter at enkeltmennesket er med, for at det som Fossen betegner som det totalitære økosamfunn ikke skal bli realitet.

- «På nær sagt samtlige områder er verden blitt et bedre sted å leve», skriver Fossen. Man kan spørre seg om hvem han postulerer dette på vegne av, skriver Joa Mering i sitt svar til Fossen. Satelittfoto Scanpix
- «På nær sagt samtlige områder er verden blitt et bedre sted å leve», skriver Fossen. Man kan spørre seg om hvem han postulerer dette på vegne av, skriver Joa Mering i sitt svar til Fossen. Satelittfoto Scanpix Vis mer

Og for at enkeltmennesket skal bli med, må en kanskje en gang i blant gripe inn i bekvemmeligheten, og appellere til det som Fossen så nedlatende betegner som moral.