Åpent brev

Åpent brev til det norske folk fra Marion og Martha:

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den siste tiden har avisene skrevet mye om oss. Det har vært en svært vanskelig periode. Vi føler nå at det er riktig at vi står fram og forteller om hvordan vi opplever den situasjonen vi er i, slik at folk selv kan dømme og kanskje forstå.

Det hele startet med at familien kom fra vårt hjemland Kenya til Norge fordi mor var forfulgt. Hun var medlem av et politisk parti som var i opposisjon til Mois diktatur. Hun ble arrestert og torturert. Da hun ble løslatt, fryktet hun for at neste gang de tok henne ville hun bli torturert til døde. Hun gjorde da som de fleste ville ha gjort, hun flyktet ut av landet. Hun torde ikke å la oss barn bli værende tilbake, derfor tok hun oss med.

Da vi kom til Norge, trodde vi at vi var trygge. Vi hadde tidligere hjemme i Kenya sett flyktninger fra våre naboland Somalia, Uganda og Rwanda, og visste om den frykt de følte, men hadde aldri trodd at vi skulle oppleve det samme. Sjokket etter at politiet tidlig en søndag morgen hentet oss og sendte oss til Oslo, sitter ennå i oss.

Myndighetene sier at det er trygt for oss å reise hjem igjen. De sier at intet vil hende oss når vi står der alene i Kenya, men vi vet hvilke farer som venter oss. Det er kanskje vanskelig for folk i Norge å forstå dette, man tror at Kenya er et demokrati på linje med Norge. Det er derfor vi synes det er viktig å gi dere vårt syn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I denne vanskelige tiden tok mor en viktig beslutning. Hun svarte ja på spørsmål fra en venn av familien om hun ville gifte seg med ham. Det fører kanskje til at hun og vår bror får bli i Norge, vi blir kanskje sendt tilbake. Det er ingen i Kenya som kan ta imot oss nå. De som har besøkt Kenya de siste årene, vet kanskje hva vi prøver å få folk til å forstå. Mange mennesker har blitt drept fordi de er uenige i Mois politikk. Siden «valget» i fjor høst har nær 150 mennesker av vår stamme, kikuyuene, blitt drept. De som kritiserer regimet både nasjonalt og internasjonalt, blir oppfattet som en trussel mot Mois regime. Det er derfor vi er svært redde for å dra tilbake, spesielt nå etter at vi har vært så mye fremme i norske medier.

Justisdepartementet sier at vi kan rapportere til den norske ambassaden dersom vi utsettes for overgrep om vi blir sendt tilbake. Hvordan kan vi kontakte ambassaden om vi blir arrestert? Hva skjer om vi ikke får kontakt? Må vi vente til de oppdager det selv? Vil de finne oss? Lever vi fortsatt da?

I Kenya fengsles folk hver dag uten at det registreres i politiets vaktprotokoller. En kan ikke bare oppsøke en politistasjon og få vite hvem de har sittende i arrest. Systemet er korrupt. Ofte er det «bander» som utfører overgrepene, med politiets velsignelse.

Departementet sier at mors problemer ikke skyldes politisk virksomhet, men gjør det våre liv sikrere? De sier at hun kom som økonomisk flyktning. Vi hadde det økonomisk bra i Kenya. Mor kunne gi oss hva familien trengte. Vi var ikke fattige. Hvordan kan noen tro at vi ville forlate alt vi hadde, uten å vite hva framtiden ville gi, om vi ikke virkelig fryktet hva som kunne hende oss i Kenya? Tror dere at mor ønsket å ta oss bort fra slektninger og venner, og ta oss til et fremmed land bare av økonomiske grunner? Kan man tro at vi kom uten virkelig frykt for våre liv og helse? Folk vi møter, tror oss, men hva hjelper det når myndighetene ikke tror oss? Om de ikke tror på oss, hvorfor kan de ikke tro på Koigi wa Wamwere, som sier at det er farlig for oss å dra tilbake?

Vi tror på Gud, og vi har fortsatt håp om at vi får bli her i landet inntil det en gang blir trygt for oss å dra tilbake til Kenya.

Marion & Martha, Hjørdis Otneim

<B>REDD: Marion (t.v.) og Martha ber for seg i dette åpne brevet til statsminister Kjell Magne Bondevik og det norske folk.