Apokalypse nå

Europas kjøttbål er ingen løsning, bare et forsøk på å bremse katastrofen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SOM hentet rett ut av apokalypsen når hjullasterne tømmer en ny europeisk kuskrott på et av de luende kjøttbålene. Herfra går det ingen vei. Bålet er ingen løsning, bare nok et desperat forsøk på å begrense katastrofen. Den åpne brenningen av skrottene, som sprer lukt av brent kjøtt lavt ut over landskapet, kler av oss den moderne sivilisasjonens tynne ferniss og sender oss mentalt tilbake til middelalderens pestbål av klær, kropper og innbo som det eneste vern mot undergang.

Vi er vitne til et sammenbrudd, men er foreløpig ikke enige om hva som er brutt sammen. Økologene sier «hva sa vi» og vil tilbake til jordbruket før industrisamfunnet, mens stordriftstilhengerne foreslår visse justeringer av dagens produksjon og omsetning av matvarer. I mellomtida sperrer veterinærene veier med plastremser og henger opp forbudsskilt, og politikerne beroliger ved å ramse opp tiltak som er satt i verk.

MEN NÅR TILTAKET er at du ikke lenger kan spasere på turstien eller spise et kjøttstykke med margbein uten å frykte langsomt hjernesvinn, slipper ikke frykten taket. Markedet for storfekjøtt er i kollaps i Europa etter det som er skjedd. Etterspørselen er halvert i Tyskland, og luksusrestauranter i gourmetmetropolen Paris serverer bare rødt kjøtt fra Argentina, litt vilt og ellers fisk og grønnsakretter.

En endring har funnet sted når tidligere nestleder i Labour, Roy Hattersley, er blitt vegetarianer og Storbritannias statsminister Tony Blair begynner å lyde som økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng når han skal forklare krisen. Fra den ene dagen til den andre er Blair blitt tilhenger av en radikal endring av dagens moderne jordbruksmetoder som han sier kan være blant årsakene til munn- og klovsyken.

DEN STORDRIFTSVENNLIGE landbruksministeren i Tyskland er erstattet med grønne Renate Künast som vil at 20 prosent av tyske bruk skal produsere økologisk i løpet av ti år, akkurat ti ganger så mange som i dag.

Det er ikke lenge siden våre hjemlige professorer ved Norges landbrukshøgskole på Ås bare hadde fnysende forakt til overs for økofrikene som advarte mot ensidige plantekulturer, utviklingen av resistente bakterier og utarming av genmangfoldet da alle norske bønder måtte legge om til kraftftrslukeren Norsk Rødt Fe.

NÅR RØYKEN fra kadaverbålene har lagt seg, er det ett upopulært faktum som vil stige opp av asken: Trygg mat koster. Industrijordbruket er utviklet for å produsere billig mat, samtidig som de gjenværende bøndenes inntekter så noenlunde skulle holde tritt med inntektsveksten ellers i samfunnet.

Kravet om billig mat er den drivende kraften i det systemet som nå bryter sammen. Et jordbruk som tar større hensyn til lokale variasjoner, har mindre besetninger og bruker mindre kjemikalier og medisiner, krever større arbeidsinnsats pr. kilo mat. Som derfor blir dyrere.

I 1974 arrangerte FNs matvareorganisasjon FAO en historisk konferanse i Roma. Den handlet om å mette de sultende millioner, om å gjøre nasjonene så selvforsynte som mulig og om å få de internasjonale landbruksmarkedene til å fungere fornuftig. Agrobusiness fulgte nøye med, og kom seirende ut av debatten. Helt til røyken fra kjøttbålene nå også river i neseborene til dem som sitter i krisemøter i styrerommene i de store selskapene med interesser i matproduksjonen.

DET ER IKKE så vanskelig å se hva som kommer ut av den krisen europeisk landbruk er havnet i: Den felles landbrukspolitikken i EU som er basert på store overføringer til industrielle produksjonsenheter for å holde prisene nede, vil bli lagt om. Spesialiseringen som innebærer at dyr og planter må fraktes over store avstander, vil bli snudd til et system med mer lokal og variert produksjon. Små spesialproduksjoner med høy kvalitet vil finne nisjer i markedet. Kontrollregimene vil bli styrket fordi målsettingen om fri handel også med jordbruksvarer, fortsatt vil være overordnet både i EU og i Verdens handelsorganisasjon.

At det blir noenlunde slik, er blant andre Norge helt avhengig av. Vi er storeksportør av mat, og et nøkkelland når den økte etterspørselen etter fisk på Kontinentet skal tilfredsstilles.