Ap's snørr og bart

Å være til stede når de tillitsvalgte i Oslo Arbeiderparti samles, er som å være tilskuer til en tragikomedie der handlingen foregår på mange plan, sentrale rollefigurer er rene karikaturer, gamle helter sloss for gudebildene og utfordrerne bare halvhjertet deltar i forestillingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Oslo Arbeiderpartis representantskap, som tirsdag oppnevnte valgkomité foran fylkespartiets årsmøtet i mars, møtes en gammel og en ny tid. Sosialt, kulturelt og politisk. Ulikhetene og spenningene internt i Arbeiderpartiet er i dag større enn i noe annet politisk parti, og trolig større i Oslo Ap enn i noe annet fylkesparti.

  • Her møtes representantene for hovedstadens få gjenværende industriarbeidere med blokkleilighet i Groruddalen, og partifeller utdanningssamfunnet har gjort til akademikere og akademikerkarrieren til villaeiere i Oslo vest og venn med næringslivsledere. Her møtes Norsk Kommuneforbunds tillitsvalgte som ser som sin fremste oppgave å hindre at kommunale oppgaver settes ut til private firmaer, og medlemmer som med partikarrieren som kvalifikasjon har gått til konsulentselskaper der kundene er firmaene Kommuneforbundet slåss mot. Her snakkes ikke én dialekt, men breieste østkantmål og fineste riksmål.
  • Oslo Arbeiderparti ligger nede for telling. Rett nok fikk det Operaen til Bjørvika, men har ellers fint lite å glede seg over. Resultatet ved kommunevalget var elendig og i bystyret fikk Arbeiderpartiet ingen innflytelse på årets kommunebudsjett. Velgermassen forgubbes og partiet mangler så vel Oslo-saker som lederskikkelser til å profilere seg. Når krybben er tom, bites hestene. Og de sosiale og kulturelle ulikhetene i partiorganisasjonen bidrar til å skape mistenksomhet mellom partifeller med felles ideologisk grunnholdning, men med ulike syn på hva som er partiets problem.
  • Når Svein Larsen, sønn av jerndreier og fylkesmann Gunnar Alf Larsen, melder seg tilbake i tjeneste etter å ha vært Eksportrådets representant i Singapore og blitt millionær på reklamefinansiert radio, blir han møtt med stor skepsis. Han blir omtalt som en spiller og intrigemaker, ikke en erfaren partisekretær. Og hans motiver blir mistrodd. Når eksbyråder fra Rune Gerhardsens tid på oppdrag fra dagens partisekretær utreder hva som gikk galt under valgkampen, blir de anklaget for å svartmale situasjonen. Mistenksomheten mot utfordrerne må skyldes at disse står med et bein i partiet og et i egen karriere, og derfor ikke er til å stole på. For deres maktbruk og nettverksjobbing er nøyaktig lik de metodene miljøene som forsvarer Britt Hildeng og hennes styre benytter seg av.
  • De politiske uenighetene som skjuler seg bak personkonfliktene i Oslo Ap er ikke lette å få tak i. Men de er der. Dagens Arbeiderparti er i strid med seg selv og famler på en rekke områder. Det nøler med å ta standpunkt til privatisering av Statoil, til strukturen i bankvesenet, til konfliktene mellom Kjell Inge Røkke og andre næringslivstopper. Det framstår ullent og sprikende i synet på privatisering av offentlig sektor. Det snakker mye om hvor viktig det er å sikre Folketrygdens framtid, men lite om hvordan morgendagens Folketrygd bør være. At Arbeiderpartiet gjør det dårlig i rikspolitikken, rammer Oslo-partiet spesielt hardt. Som landspartiet har Oslo-partiet både et politisk problem og et lederproblem. Disse kan ses i sammenheng, men er ikke identiske. Partiledere har det største ansvaret for å utvikle politikken, og skal være de fremste til å «selge» den.
  • Blant Oslo Arbeiderpartis tillitsvalgte diskuteres politikk, personer og arbeidsmetoder i en salig blanding og destruktiv form. Debatten er spennende å følge med på og gir grunnlag for mye journalistikk. Men den tjener neppe partiet selv. Så lenge de tillitsvalgte ikke ser forskjellen på motiver og standpunkter, personer og politikk, kommer neppe Oslo Arbeiderparti ut av hengemyra.