Ap's verste fiende

Det er ikke Carl I. Hagen som er Ap's og Jens Stoltenbergs vanskeligste motstander. Det er de gode tider. Økonomisk høykonjunktur har ofte skapt trøbbel for sosialdemokrater. Det er når krisen er et faktum og det store flertall skal berges fra ruin, sosialdemokratiet har sine vekstperioder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Johan Nygaardsvold kom som første sosialdemokrat til regjeringsmakt gjennom et «kriseforlik» med Bondepartiet. Einar Gerhardsen dannet bokstavelig talt regjering på krigens ruiner. Og Gro kom for alvor i siget etter at jappetida hadde kjørt økonomien i grøfta. Ap har spilt rollen som ryddegutten blant partiene og har ikke unnlatt å ta æren for det.

Men sosialdemokratene klarer ikke helt å skifte om. Deres oppskrift, keynsianismen, motkonjunkturpolitikken slår best an når det offentlige må smøre den private økonomien. Når store offentlige prosjekter som Rikshospital, olympiske leker, hovedflyplass og høyhastighetstog gir byggebransjen levebrød. Da får de store, private investorer gode rammevilkår og venter forøvrig på bedre tider. Når den private økonomien går så det suser, blir den nødvendige bremsingen i offentlig sektor opplevd som et svik, både av de tallrike skarer som jobber der, av alle dem som bruker og forlanger offentlige tjenester og av private entreprenører som vil inn på det offentliges tjenestemarked.

I gode tider tar folk velferdsordningene som en selvfølge, og stemmer heller på de som lover de største skattelettelsene, den billigste spriten og de minste forpliktelsene. Da dyrkes smartness, raske løsninger og individualisme, ikke avsetninger til sikkerhetsnett til de som ikke holder tempoet i dårlige tider. Når de grunnleggende behov er dekket hos de fleste, øker dessuten lysten til selvrealisering hos de fleste. Vi vil mye. Vi vil fort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik er det. Og det er ikke noe norsk fenomen. De økonomiske konjunkturer hjelper fram vekslende regimer over hele verden. I EU-landene var det et flertall av borgerlige regjeringer rundt 1990. Nå er det sosialdemokratene som har makten i flest land, men de er hardt presset flere steder. Margaret Thatcher hadde et jerngrep på britene på åttitallet med en økonomisk politikk som passet til Reagans i USA. Senere fikk vi «sosialdemokrater» på begge sider av Atlanteren. Jens Stoltenbergs utsagn om gode tider og høyrevind kom i en samtale med Dagbladet da han skulle møte britenes statsminister Tony Blair i forrige uke. Blair har på samme måte som Stoltenberg kjempet i motvind det siste året, til tross for alle sine kvaliteter som politiker og sin søken mot sentrum. Stoltenberg ser en sammenheng mellom høy vekst, relativ lav ledighet, pengerikelighet og økt oppslutning om borgerlige partier.

I sin tale til landsmøtet til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund i går brukte LO-leder Yngve Hågensen stor energi på å forklare sammenhengen mellom skatter og velferdsordninger. Sannsynligvis fordi 40 prosent av LOs medlemmer ifølge enkelte meningsmålinger sier de vil stemme på Carl I. Hagen. Det er et paradoks all den stund Hagen til alle tider har angrepet faglige rettigheter, som full lønn under sykdom, avtalefestet pensjonsordning, lovfestet vern mot oppsigelser og korttidsansettelser. Det er åpenbart at Hågensens myndige røst ikke når langt nok ned i medlemsrekkene, selv om den runger i Folkets Hus. «Vi aldri har hatt det bedre i Norge». Sier Hågensen. Men får Ap kreditt for det? I hvertfall ikke på meningsmålingene akkurat nå.

Partienes evne til å erobre makta, er større enn evnen til å beholde den. Viljen til makt er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Premissene for styringen av de enkelte land og regioner er i stor grad bestemt av verdensøkonomiens utvikling. Derfor fornyer alle sosialdemokratiske partier sin lære. Det som fungerte i etterkrigstida, før Willoch, fungerer ikke nå. Men de kan ikke fornye seg for mye, for da vil de ikke være i stand til å rykke inn med de nødvendige løsninger når neste krise inntreffer og vi trenger avløsning av styringsvillige sosialdemokrater. Ser vi på konjunkturkartet er det ennå en stund til. Først skal EU-landene og Norge bytte ut sine hardt pressede Ap-regimer med høyre-sentrum-koalisjoner, som kan sanere velferdsordningene. Først når tegnene viser tydelig at verdensøkonomien ikke tåler deres tempo, blir det tid for Jens eller Trond Giske igjen.