Arabiske netter

Vår forståelse av muslimske kvinner er i forandring. Mytene visner i modernitetens dagslys. Visste du at «Tusen og én natt» var en heroisk, politisk handling?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEILIGE DAMER. Lubne, halvnakne og melkehvite, passivt tilbakelent og til tjeneste. Spør en vestlig mann, eller kvinne, hva han ser når han assosierer til ordet «harem»? Han ser hva han har lært, med Vestens blikk, disse fristende, dissende damer fra gamle franske oljemalerier, eller fra patetiske Hollywood-filmer med Douglas Fairbanks som kalifen av Bagdad, med silketurban, slåbrok, sigarettmunnstykke og demonisk bart. Lenge før det verdslige, vestlige samfunnet måtte forholde seg til dagens aktuelle spørsmål omkring islamismen og overgrep mot muslimske kvinner, var det Vestens bilder og forestillinger av og om haremskvinner på silkeputer, kanskje også en og annen magedanserinne, en Anitra med bjeller rundt anklene, som preget vår innsikt i det fremmede, det krydrete orientalske. Stereotypier, ja vel, men effektive som sperrer for sannheten.

NÅ ER DE HER, kvinnene. De kom først med familiegjenforeningene, bestemødre, tanter, mødre - og dagens døtre, noen med bare mager, ring i navlen, en tatovert drage på innsiden av låret, og noen av dem i skrekkslagen beit for en gjensydd jomfruhinne. Det er som kjent ikke lenger korrekt å snakke om øst mot vest, men om det rasjonelle, verdslige samfunnet mot det fundamentalistiske, både i øst og vest. Hva som er kultur, religion og lokal skikk, skal ikke lenger sauses sammen til en fordom mot etniske grupper som «ikke alle» praktiserer tvangsgifte, æresdrap og kvinnemishandling. Med kultur- og religionskritikk skal vi møte overgriperne, som de gamle kulturradikalerne i sin tid seksualopplyste ungdommen, slapp kvinner inn på universitetet, jaget mørkemennene ut av kirkekrokene og fant opp papirbleia.

MYSTIKKEN ER funksjonalismens og rasjonalitetens motstykke og kleber særlig til kvinnekjønnet. Jeg blir minnet om denne gammelfeministiske sannheten fordi Scheherazade i ei bok av den marokkanske professoren i sosiologi Fatema Mernissi («Scheherazade Goes West», Washington Square Press) har tatt turen vestover og kjenner verken seg selv eller haremet hun tilhørte, igjen i Vesten forestillinger. Scheherazade er det persiske navnet på den unge bruden som forteller historier i «Tusen og én natt». Da den islamsk skolerte professor Mernissi på en PR-tur for sin forrige bok «Bak sløret» forbløffet oppdaget Vestens feilaktige fantasibilder av de antatt avkledde, mystiske, passive, nærmest mentalt stillesittende haremsdamene, svarer hun med å framsette tesen om et østlig og et vestlig harem. Det vestlige sperrer kvinnen inne i presentasjonen av et undertrykkende og rigid kroppsideal, utilslørt, mest mulig nakent og aller helst taust. Østens harem stenger kvinnen fysisk ute fra det offentlige rom ved å tilsløre henne, slik haremet holder henne som fange innendørs, men skatter henne seksuelt som kunnskapsrik og aktiv samtalepartner.

OPPGJØRET MED Vestens sexikoner, den tilsynelatende frigjorte barnekvinnen, går via historien om Scheherazade til moderne, kjente kulturkritikere som Naomi Wolf og Pierre Bourdieu, men det er avmystifiseringen av den unge perserbruden som fanger meg. Det jeg i barndommen lærte var en slags kjærlighetslek der bruden avleder sin blodtørstige hersker ved å fortelle artige eventyr, viser seg å være historien om en muslimsk heltinne og politisk frigjører. Scheherazade verver seg frivillig som brud for å stoppe kong Sharayar i å utrydde alle unge kvinner og jenter helt ned til spedbarn, etter at han ble bedratt av sin yndlingskone i haremet. Hennes prosjekt er ikke begrenset til å beholde hodet, men å formidle ny innsikt og erkjennelse i dialog med en tyrann for å redde et folk fra undergangen. Og bare fordi hun er så ualminnelig godt skolert på så mange intellektuelle felter, våger hun utfordringen. Hun vet at det er som kjølig strateg, psykologisk krigfører og klok samtalepartner hun kan lykkes i å forandre tyrannen og frigjøre folket.

NÅR KONGEN til slutt innser sin store forbrytelse og utbryter: «O, Scheherazade, du har fått meg til å tvile på min kongelig makt, angre min vold mot kvinner og alle drapene på unge kvinner,» er dette en grunnleggende innsikt i den muslimske hyllest til intelligente, årvåkne og kunnskapsrike kvinner, forstår jeg av professor Mernissi. Det er med forakt hun avviser seinere vestlige oversettelser av boka som ikke fanger opp hva den altså handler om. Vestens malere og koreografer får også sitt fordi de har forvrengt og redusert den unge heltinnen til en likegyldig, sexy underholdningsartist. «Hadde hun gitt seg til å danse eller forføre kongen som en vrøvlete Hollywood-stjerne, ville hun mistet hodet allerede første natta,» skriver Mernissi. (Mine oversettelser.)

MUSLIMSKE KVINNER søker fortsatt beskyttelse mot tyranner i mange land. Over 70 prosent av brukerne av Oslo Krisesenter er kvinner med innvandrerbakgrunn. Om tyrannen er muslim eller kristen, spiller liten rolle. Hittil har vi som skryter av å handle rasjonelt, møtt voldsofrene som rettroende fundamentalister og beskyttet kvinnen bak låste dører mens mannen går fri. Scheherazade, derimot, forsto at det var tyrannen som måtte overvinnes. Slik representerer hun Østens visdom og peker med all tydelighet mot punktet der tøffelen trykker - i haremet, både i øst og vest.