Arafats ministat

Da Oslo-avtalen mellom Israel og PLO ble undertegnet i september 1993, trodde de største optimistene at palestinerne ville få 90 prosent av Vestbredden og hele Gaza. Til nå har Yassir Arafat fullt selvstyre over 60 prosent av Gaza og tre prosent av Vestbredden. I tillegg er 27 prosent av Vestbredden delvis selvstyrt. Nå slåss partene om hvorvidt den neste israelske tilbaketreningen skal bli på ni eller tretten prosent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det mest bekymringsfulle er at en eventuell ny runde med israelske tilbaketrekninger trolig blir den siste. Det betyr at bare 43 prosent av Vestbredden blir palestinsk - i beste fall. Alt snakk om en ytterligere runde med tilbaketrekninger synes å ha forstummet. Nå ønsker amerikanerne å få igjennom sitt siste forslag om tretten prosent, slik at man kan gå i gang med sluttforhandlingene. De taper palestinerne uansett.

  •  Israelerne akter å beholde den fruktbare Jordan-dalen, områdene med de største jødiske bosettingene og et belte langs «den grønne linja», grensa mellom Israel de okkuperte palestinske områdene. Som ikke det er nok, vil israelerne også etablere et Stor-Jerusalem - i stedet for at palestinerne skal få sin hovedstad i den østlige delen av byen. Tre millioner palestinere skal slik Israel ønsker det, bo og leve på et område på rundt 3 000 kvadratkilometer. Mange spør seg om Arafat overhodet kan etablere en levedyktig stat. Faren er stor for at verdens giverland, med Norge i føresetet, må subsidiere palestinerne i mange år framover.
  •  Israelerne ønsker også at verdenssamfunnet skal betale for en 40 kilometer lang bru som skal gå fra Vestbredden til Gaza. I Oslo-avtalen er det nedfelt at det skal være veiforbindelse mellom de to palestinske områdene, men Benjamin Netanyahu vil ikke at palestinerne skal kjøre på israelske veier. Heller ikke vil han ha noen palestinsk korridor som skal dele Israel i to. Løsningen mener han er en motorvei som skal bygges som ei bru over de israelske områdene. Begrunnelsen er frykt for palestinske terroraksjoner. Palestinerne selv ser dette som et rent apartheid-tiltak.
  •  I mellomtida har palestinere flest store vanskeligheter med å bevege seg mellom Vestbredden og Gaza. Familier blir splittet, og det er store problemer både for folk som skal jobbe og studere. Paradoksalt nok hadde palestinerne større bevegelsesfrihet før Oslo-avtalen så dagens lys.
  •  Milliarder av kroner er sprøytet inn i det palestinske selvstyreprosjektet. Bortsett fra et voksende byråkrati, er det nesten ikke opprettet arbeidsplasser. Palestinske investorer sitter på gjerdet mens verdens giverland holder det palestinske samfunnet i live fra dag til dag.
  •  Den israelske statsministeren selv synes å ha god tid. Han vet at hans religiøse og nasjonalisttiske regjeringspartnere er enda mindre kompromissvillige enn han selv. Noen regjeringskrise vil han ikke ha.

Ved byen Rafah i Gaza, rett ved grensa til Egypt står en ferdig palestinsk flyplass. Her er det over 400 ansatte, men ingen fly. Israelerne tillater nemlig ikke at flyplassen tas i bruk. De krever å ha fullstendig kontroll over sikkerheten - selv om området tilhører det selvstyrte Gaza. Forhandlingene har pågått siden 1996. Palestinerne har lånt to milliarder kroner som skal tilbakebetales 15 år etter at flyplassen blir operativ.

Den amerikanske fredsmekleren Dennis Ross prøvde forgjeves å få fortgang i de fastlåste forhandlingene i forrige uke, men kom liten eller ingen vei. Dermed tyder ingenting på at samtalene Netanyahu hadde i Oslo i begynnelsen av mars bar særlige frukter - i hvert fall ikke på kort sikt. Nå begynner amerikanerne å bli lei. Det amerikanske utenriksdepartements talsmann James Rubin truer med at USA trekker seg fra hele fredsprosessen. Utenriksminister Madeleine Albright frykter en ny palestinsk eksplosjon neste år, om ikke forhandlingene lykkes. Den pro-israelske Clinton-administrasjonen legger mesteparten av skylda på Netanyahu.

Men 75 prosent av isralerne ønsker å gå videre med Oslo-avtalen. Blir det ikke nyvalg, må de vente i to år før de eventuelt kan velge seg ny statsminister. Da kan det være for seint.