Arbeid gir velferd

Ferske levekårsundersøkelser i de baltiske landene viser at mens pensjonistene er i ferd med å få det bedre, er de arbeidsledige i dag mest utsatt for fattigdom, og særlig familier med mange barn der hovedforsørger ikke har inntektsgivende arbeid. Svært få arbeidsledige mottar arbeidsledighetstrygd, og nivået er for lavt til å opprettholde en akseptabel levestandard med denne som eneste inntekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rett etter Sovjetunionens oppløsning ble gjerne pensjonistene fremhevet som en spesielt sårbar gruppe i de baltiske landene. Pensjonene var svært lave og holdt ikke tritt med den høye inflasjonen, samtidig som sparepengene forvitret som en følge av valutareformene. Levekårsundersøkelsene, som nylig ble utført av Fafo i samarbeid med lokale myndigheter, viser at pensjonistene får det bedre, mens det er andre grupper som er mer utsatt i dag. Risikoen for å falle under fattigdomsgrensen er særlig stor hvis man blir arbeidsledig.

Forskjeller

Undersøkelsene viser at det i dag er mye større forskjeller i levekår mellom de tre landene enn det var i 1994 da tilsvarende undersøkelser ble gjennomført. Estland lå den gang et hestehode foran Litauen og Latvia. I dag har avstanden til de to andre landene blitt klart større. Litauen sliter tyngst, med økende fattigdomsproblemer og mer pessimisme i befolkningen. Arbeidsledigheten i Litauen steg fra 10 til 17% i perioden 1994- 99. I Estland holdt ledigheten seg jevnt på 10%, mens den i Latvia gikk ned fra 17% til 12% i samme tidsrom.

Det er en klar sammenheng mellom arbeidsledighet og fattigdom i de tre landene. Hushold der minst ett familiemedlem er arbeidsledig har bare halvparten så mye å rutte med per person som en gjennomsnittsfamilie. Mens ett av tre hushold hvor familieoverhodet er arbeidsledig definerer seg selv som fattig, gjelder dette for kun ett av 20 hushold hvor familieoverhodet har en jobb.

Lav trygd

Arbeidsledighetstrygdene er lave i alle tre land - faktisk spesielt lave i Estland, og kun en liten andel av de arbeidsledige mottar ledighetstrygd (mellom 6 og 14%). Det har også vært en reell nedgang i sosialhjelp i løpet av femårsperioden. Dette har medført at fattige grupper i befolkningen er blitt enda fattigere. Det viser seg dessuten at det ikke alltid er de fattigste husholdene som mottar sosialhjelp. Mange kommuner sliter med dårlig økonomi, og sosialhjelp kommer ofte langt ned på prioriteringslisten. Da de arbeidsledige ofte er fattige, er de mer positive forholdene på arbeidsmarkedet i Estland trolig en viktig grunn til at fattigdomsproblemene er mindre utbredt her enn i Latvia og i Litauen. Men så lenge Estland ikke har et bedre utbygd sikkerhetsnett for arbeidsledige, vil en økning i arbeidsledighet raskt kunne føre til fattigdomstall på linje med dem vi ser i Litauen.

Nedslående

Når vi vet at det å miste jobben innebærer en stor risiko for fattigdom i alle tre land, er det spesielt nedslående å se at mer enn halvparten av den yrkesaktive befolkningen i regionen tror arbeidsplassen deres er i fare i løpet av de neste to årene. Igjen er det Estland som skiller seg mest fordelaktig ut. I Litauen, derimot, tror så mange som to tredjedeler av den yrkesaktive befolkningen at de kan miste jobben i løpet av de neste to årene. Siden arbeidsledighet er så sterkt knyttet til fattigdom, betyr en usikker arbeidsplass en svært usikker familieøkonomi for befolkningen i de tre landene. En stor andel av befolkningen ser fremtiden som usikker, særlig i Litauen.

Fødsler

Den store usikkerheten i arbeidsmarkedet kan sees i sammenheng med de lave fødselstallene i regionen. I alle de tre baltiske landene fødes det i dag så få barn at landene opplever en dramatisk nedgang i befolkningen. Fruktbarhetsraten er nå helt nede i 1,15 i Latvia, mens den bør være ca. 2,1 for at befolkningen skal opprettholdes. En usikker familieøkonomi og uvisshet om hva fremtiden vil bringe, gjør nok at mange kvier seg for å sette barn til verden. Myndighetene i de tre baltiske landene satser for tiden mye på å bedre økonomien for barnefamilier, og derved legge til rette for at det skal fødes flere barn. Men dersom landene skal sikre velferden og redusere fattigdommen, bør de også i større grad konsentrere seg om å bedre sikkerheten for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet og å trygge arbeidsplassene.