Arbeid og rett

Professor Ottar Brox argumenterer godt mot arbeidsinnvandring. Men har han tenkt på hvordan Norge ville bli uten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norge står utenfor EU, men gjennom EØS-avtalen er vi underlagt de samme lover som unionen selv. Deler av vår politiske styringsrett er med andre ord «globalisert», i den forstand at beslutningsmyndigheten ligger utenfor landets grenser. Hvor globalisert «norsk» økonomi er, viste sommerens kamp om Union. Det som er igjen av nasjonalstaten begrenser seg mer og mer til å være garantist for innbyggernes grunnleggende rettigheter. Men også her kommer nasjonalstaten i skvis: Mens menneskerettighetene skal være universelle, og gjelde alle innbyggere på vår jord, er forvaltningen av dem overlatt nasjonalstatene.Fra 1. mai i fjor ble det åpnet for arbeidsinnvandring fra EØS-området. Flere av de politiske partiene går inn for import av arbeidskraft også fra andre områder. Det skal være så mange jobber som bosatte i Norge ikke er i stand til å dekke. Videre påpeker tilhengerne det umoralske i at rike, lille Norge skal mure seg ute fra en verden som i stigende grad preges av arbeidsløshet, fattigdom og sult. Vil det ikke være rasisme å nekte arbeidsinnvandring?

Dette er tema for professor Ottar Brox\' siste bok: «Arbeidskraftimport. Velferdsstatens redning - eller undergang?» (Pax Forlag). Boka er meget leseverdig, ikke minst fordi Brox\' egen posisjon er så klar. To av hans kjerneargumenter går som følger: Å snakke om at det finnes jobber som ikke landets nåværende innbyggere vil ha, er en tilsnikelse. Man må heller si at det finnes jobber som er blitt så anstrengende og dårlig betalte at de som tradisjonelt utførte dem, presses ut av arbeidsmarkedet. Det gjelder for eksempel i reingjøringsbransjen, der middelaldrende kvinner er byttet ut med flyktninger. Selv om timebetalingen ikke nødvendigvis er blitt dårligere, er akkorden hardere og mer tilpasset de nye arbeidstakerne.Videre hevder Brox at import av arbeidskraft vil bidra til å skape en permanent underklasse. Når næringslivet ivrer for import av ufaglært arbeidskraft, menes billig arbeidskraft. Og når middelklassen ivrer for å få ufaglærte jenter som hushjelper, signaliserer den indirekte at det skal finnes ei gruppe unge jenter som ikke kan ta seg tid og råd til å få utdanning og bedre betalte jobber - i motsetning til deres innfødte medsøstre. Forutsetningen for at man skal kunne arbeide seg ut av lavlønnsyrker og inn i middelklassen, er ifølge Brox permanent mangel på arbeidskraft. Da har arbeiderne tilstrekkelig makt til å bedre lønnsvilkårene. Men med arbeidsinnvandring skjer det motsatte: Da kan lønningene holdes nede - og de fattigste likeså.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Brox spør også om vi vil ha ei egen befolkningsgruppe som bare arbeider, men ikke har noen politiske rettigheter: Mennesker som utfører arbeid i Norge uten å være statsborgere, har ikke stemmerett, og er derfor avskåret fra å påvirke de kreftene som styrer deres hverdag. Dette synes å være et ønske fra Fremskrittspartiets side. Det er for arbeidsinnvandring, forutsatt at de innvandrete ikke får sosiale rettigheter. Dermed blir de enda billigere, og presser de allerede lavtlønnete ut av sine jobber. Hvis partiet kom til makten, ville med andre ord en stor del av dets velgermasse bli de skadelidende.

Uansett Brox\' skepsis synes det som om den synkende fødselsraten i Norge som i det øvrige Vest-Europa gjør import av arbeidskraft tvingende nødvendig. Og tross alle de innvendingene Brox bringer mot arbeidsinnvandring, er et Norge helt stengt for utenlandske jobbsøkere langt verre: Landet ville etter hvert bestå av en selvgod, moralsk korrumpert befolkning som soler seg i egen rikdom, avstumpet for andres fattigdom.Prinsipielt peker imidlertid Brox på et problem som ikke er av økonomisk, men juridisk art. Bare dersom den innvandrete arbeidskraften garanteres fullverdige rettigheter etter visse prosedyrer, kan vi unngå at arbeidsinnvandringen skaper en ny, permanent underklasse. Mer enn de økonomiske sidene ved spørsmålet, er dette et tema som framover bør prege den offentlige debatten. Det er og blir slik at kjøp og salg av arbeidskraft er en rest fra slavetida. Det blir særlig klart hvis vi importerer «arbeidskraft» fra fattige områder, uten å forstå at det faktisk er mennesker som kommer hit. Og her er vi tilbake til utgangspunktet: Hvordan skal nasjonalstaten være garantist for rettigheter som i siste instans er universelle?