Arbeiderne dør først

En god, livslang Afp-ordning for arbeidslivets slitere må ansees som et beskjedent krav.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den gode nyheten for organiserte arbeidstakere er at Fellesforbundet vil kjempe for en best mulig AFP-ordning som skal vare livet ut. Den dårlige nyheten er at LO-aktuelt i sitt siste nummer slår fast at «arbeiderklassen dør først». Strengt tatt er ingen av delene nyheter. Det er Fellesforbundets landsmøte som nå pågår i Folkets Hus som gjør det første aktuelt. Det andre har dessverre vært en kjensgjerning siden Charles Dickens dager. Det triste er at forskjellene i levealder og helse mellom rike og fattige er så store 65 år etter at Sir William Beveridge under andre verdenskrig argumenterte med at et botemiddel mot nye kriger i framtida var en robust velferdsstat som ga likest mulig livsvilkår til alle. Arkitekten bak Storbritannias velferdsstat la fram sin rapport i november 1942. Britene hadde med andre ord to tanker i hodet. De skulle vinne krigen og så vinne forutsetningene for fred.

Ifølge sosialmedisiner Steinar Westin, som leder den norske ekspertgruppa på området, deltok norske politikere i diskusjonene om velferdsstaten mellom de allierte. Helsedirektør Karl Evang hentet inspirasjon og tankegods til den norske Folketrygdmeldingen fra 1948, som hadde som mål å gi sosial trygghet og gratis utdanning og helsetjenester til alle. Det lyktes man langt på vei med. Dessverre, får vi si, er sosiale helseforskjeller og store forskjeller i levealder fremdeles tema. Desto viktigere at regjeringen har satt seg som mål å redusere dem. Men er det mulig? Når markedslovene, ifølge Odd Børretzen, for lengst har kommet svømmende fra Amerika?

Kynisk sett kan vi si at problemet kanskje løser seg over tid ettersom andelen industriarbeidere går ned, det samme gjør folk med bare grunnskole som høyeste utdanning og pensjonister med bare minstepensjon. Fordi velferdsordningene og utdanningssamfunnet har virket så lenge, vil de fleste ha bedre livsvilkår og livsutsikter enn for få tiår siden.

Men samtidig øker forskjellene i inntekter på grunn av store kapitalinntekter blant en relativt liten, rik andel av befolkningen. Og fremdeles er det slik at folk med lav inntekt og utdanning er overrepresentert blant de uføretrygdede. Forsker Jon Ivar Elstad viser til at det var dobbelt så mange menn, med bare grunnskoleutdanning, i alderen 40 til 66 år som døde i en gitt tidsperiode som menn med universitets- og høyskoleutdanning. I en rapport fra Folkehelseinstituttet heter det at «utdanning kan være en vei til bedre muligheter i livet som igjen kan omsettes til bedre helse.» Posisjon i arbeidslivet er også avgjørende for livslengde. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at ufaglærte har over tre ganger så stor sjanse til å bli uførepensjonister som ledere og akademikere i selvstendige stillinger. I LO-aktuelt leser vi dessuten at uføre og arbeidsledige i gjennomsnitt lever til de er 64 år. Hvis det er riktig er det dramatisk med tanke på at gjennomsnittlig levealder i Norge er 79 år.

Å utjevne dette er ikke gjort i en håndvending. I forslaget til statsbudsjett for helse og omsorgsdepartementet er det et lite kapittel om hvordan regjeringen skal redusere forskjellene. Der kjenner vi igjen mange av formuleringene fra Soria Moria-erklæringen. Kort sagt kan det virke som om en rødgrønn politikk på alle områder er oppskriften. Det vil selvfølgelig ikke alle være enige i. Sosialmedisinerne som gir råd til regjeringen er i hvert fall skeptiske til økt innslag av markedstenkning i helsevesenet, som økte egenandeler, stykkprisfinansiering av helsetjenester (som bedrives i stor stil) og det å kjøpe sykmeldte ut av ventelistene.

Professor i sosialmedisin Steinar Westin mener dessuten at forskjeller i helse og dødelighet kan få dramatiske virkninger på de foreslåtte pensjonsreformene. Han peker på at de med minst utdanning har de fysisk mest krevende jobbene og forlater arbeidslivet tidligere. Det gir mindre opptjening og reduserte pensjoner i det nye systemet. Westin peker dessuten på at de med minst utdanning i gjennomsnitt lever kortere og får minst igjen for innbetalt pensjon, altså færre år med pensjonsutbetalinger. Ifølge en artikkel i Samfunnsspeilet i Statistisk sentralbyrå fra 2004 er forskjellen i levetid mellom akademikere og ufaglærte ti år. En prest eller universitetslærer vil få mange flere år som pensjonist enn en sjømann, restaurantansatt eller en del av medlemmene i Fellesforbundet.

Ut fra dette må kravet om en livslang god Afp-ordning for arbeidslivets slitere ansees som et beskjedent krav.

- Den gode nyheten for organiserte arbeidstakere er at Fellesforbundet vil kjempe for en best mulig AFP-ordning som skal vare livet ut. Den dårlige nyheten er at LO-aktuelt i sitt siste nummer slår fast at «arbeiderklassen dør først», skriver Stein Aabø i sin kommentar. Foto: Scanpix
- Den gode nyheten for organiserte arbeidstakere er at Fellesforbundet vil kjempe for en best mulig AFP-ordning som skal vare livet ut. Den dårlige nyheten er at LO-aktuelt i sitt siste nummer slår fast at «arbeiderklassen dør først», skriver Stein Aabø i sin kommentar. Foto: Scanpix Vis mer
Arbeiderne dør først