Arbeidsdeling?

Er vi vitne til et gryende opprør eller en nødvendig arbeidsdeling i et parti som nødvendigvis vil måtte slite med troverdigheten etter hvert som kamelene slukes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Annes beste venner på Senterpartiets venstrefløy kritiserer sentrumsregjeringen i tur og orden, melder slike spørsmål seg.

Partiledelsen avviser kategorisk at det er opprørstendenser. «Jeg har ikke møtt noen som ikke er fornøyd med at vi er i regjering,» sier hun til Dagbladet i dag.

Samtidig gir tidligere stortingsrepresentant, nå politisk rådgiver i Kommunaldepartementet, Eva Lian, næring til teorien om arbeidsdeling. Hun sier følgende:

- Åse må som nestleder fronte partiets standpunkter sterkere enn vi som sitter i regjering. Vi er forpliktet på Voksenåserklæringen og er bare ett av tre regjeringspartier. Det sier seg selv at vi ikke kan slåss for ren Sp-politikk.

Den uttrykte misnøyen fra partistrategene i Sp har to åpenbare adresser: Regjeringskameratene KrF og Venstre. Og velgermassen, som knapt skimter partiets statsråder bak Kjell Magne Bondeviks stråleglans. Budskapet er: Det går en grense for hva Sp vil være med på.

Men det er også ting som tyder på at utbruddene fra partiets generalsekretær, nestleder og ungdomsleder er brysomme for Anne og Johan J. Jakobsen. Per Olaf Lundteigens utspill om å aktivisere landets ordførere til å legge press på regjeringen kom i utide, før sentrumsregjeringens budsjett var i boks. Kritikken fra Åse Grønlien Østmoe blir aktivt bagatellisert. Og ungdomsleder Bjørn Grams fokus på brutte jernbaneløfter er et ømt punkt for Senterpartiet. Avstanden mellom løftene om 400 millioner kroner til NSBs krengetogsatsing i juni og realiteten i desember, 75 millioner kroner, er stor - uansett hvordan strategi og arbeidsdeling er.