Året da Ali ble en av oss

Den helga Ali kom hjem, begynte datteren Shadia (seks md.) å le. Da kunne Kohinoor Nordberg (34) omsider senke skuldrene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stem på årets navn! Velg din favoritt blant de ti kandidatene her.(Dagbladet.no): – Hun merka nok den gode stemningen. Alle var i godt humør, og det kom ingen brå overraskelser for henne. Så da begynte hun å le fra hjertet, forteller Kohinoor Nordberg, og smiler ved tanken.

Nå ligger Shadia og pludrer i bærebagen på gulvet. Hun har nettopp kommet inn fra en trilletur med pappa, og syns i grunnen at livet blir stadig bedre, særlig nå når både mamma og pappa er hjemme, og kan konsentrere seg bare om henne. Den vesle familiens leilighet på Vålerenga i Oslo oser av liv.

– Det er nå liksom ingen mellomting med deg, Ali. Du har jo kledd på henne så det ser ut som om hun skal til Nordpolen, sier Kohinoor med et lurt blunk til kjæresten.

– Det er kaldt ute, jenta mi, repliserer Ali kjapt.

Krever rettferdighet

Ali tar med seg Shadia og forsvinner ut mellom de gamle trehusene på Vålerenga igjen, og Kohinoor setter seg i stua med et fornøyd sukk.

– Ali er i lykkerus over å få være med dattera si. Han mista noen måneder, men nå har han tatt opp igjen tråden for fullt, og er en veldig lykkelig pappa, sier hun.

Da Dagbladet ringte for å fortelle Kohinoor at hun var nominert til Årets Navn, var reaksjonen hennes slik:

ALI-ÅRET: Et Norge i feriemodus ble rystet av ambulansesaken i Sofienbergparken 6. august. Nå er Ali Farah (37), samboer Kohinoor Nordberg (34) og dattera Shadia (seks md.) endelig samlet i leiligheta på Vålerenga i Oslo, men fremdeles blir Kohinoor stoppet på gata hver eneste gang hun er i byen. – Folk sier at jeg må stå på videre. Det er utrolig hyggelig, sier hun. Foto: Torbjørn Grønning
ALI-ÅRET: Et Norge i feriemodus ble rystet av ambulansesaken i Sofienbergparken 6. august. Nå er Ali Farah (37), samboer Kohinoor Nordberg (34) og dattera Shadia (seks md.) endelig samlet i leiligheta på Vålerenga i Oslo, men fremdeles blir Kohinoor stoppet på gata hver eneste gang hun er i byen. – Folk sier at jeg må stå på videre. Det er utrolig hyggelig, sier hun. Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

– Å? Hvorfor meg? Det er jo så mange andre som gjør så mye bra.

Det mener hun fortsatt.

– Jeg skreik opp først og fremst fordi jeg krevde rettferdighet for min familie. Etter hvert ble det til en kamp mot all diskriminering fra det offentlige. Men jeg ble veldig glad for nominasjonen, sier Kohinoor.

Høygravid platedebutant

2007 har for Kohinoor vært dype daler og høye topper. Året startet med hardt arbeid for å få ut debutplata, «Kohi de Browny», i mars. Samtidig var hun gravid med sitt første barn, og hadde en mage som etter hvert så mer og mer eksplosiv ut.

– Jeg hadde konserter rundt plateslippet, og sto og humpa på scenene. De to siste månedene var jeg helt funksjonshemma, skildrer Kohinoor.

Da det vesle nurket i den store magen kom ut 19. juni, var gleden ubeskrivelig.

– De to første nettene lå jeg bare og så på henne. Det var så fantastisk å få bli kjent med henne.

Året da Ali ble en av oss

Shadia var bare sju uker gammel 6. august, da en fotball suste forbi hodet hennes i Sofienbergparken og pappa Ali ville be fotballsparkerne om å være litt forsiktige. Det endte med et av Norges mest omtalte og opprørende feilskjær fra helsevesenet.

Kohinoor tenker tilbake på tiden etter 6. august som kaotisk.

Folk ville lytte

– Jeg sov ikke om natta, og spiste ikke om dagen. Hver morgen når jeg våknet opp, kjentes det mest som jeg hadde vært på fylla kvelden før. Det var hektisk, jeg hadde masse tanker, og jeg måtte bare ta hver dag som den kom. Samtidig ammet jeg, og kroppen føltes uttært og utpint, minnes hun.

Likevel var hun ikke i tvil: Hun måtte bruke sjansen hun hadde fått til å sette søkelys på det hun hadde kjempet for hele sitt voksne liv.

– Det er ikke slik at jeg begynte å engasjere meg i urettferdighet og diskriminering den 6. august. Hele albumet mitt handler om detet, jeg har pratet om dette lenge. Men 6. august begynte folk å høre etter, sier hun.

Kohinoor kunne ikke vært i alle kanaler og debatter uten mor Aud og far Nils på Lørenskog, som tok seg av Shadia til alle døgnets tider. Vennene som stilte opp og satt utenfor Ullevål dag etter dag, var også en enorm støtte.

Var helt utmattet

16. august våknet Ali endelig fra koma. Da knakk Kohinoor sammen.

– Kroppen hadde ikke mer kapasitet, og jeg var så lettet over at han våknet. Egentlig ville jeg ikke slippe oppmerksomheten, men jeg orka ikke mer. Til slutt klarte jeg ikke å avgjøre noe lenger, jeg kunne bruke en halv dag på å bestemme meg for om jeg skulle gå en tur eller ikke. Så da fikk vi et par uker fri fra telefonene.

5. november var familien på tre igjen samlet i leiligheta på Vålerenga, tre intense måneder etter slaget i Sofienbergparken.

– Hva har saken gjort med Ali og deg som kjærester?

– Vi har det veldig bra. Ali har vært ute ei vinternatt før, det har jeg også. Når man er yngre, vil man gjerne ha en feilfri partner, men nå er vi voksne nok til å sette pris på hverandre personlighet. Vi er enige om de store linjene i livet, det er viktigst.

Vil holde foredrag

– Hva håper du skal komme ut av saken?

– At vi lærer oss å bruke alle sansene våre når vi møter andre, ikke bare synet. At vi blir flinkere til å la personlighet avgjøre vårt inntrykk av folk, ikke hudfarge. At vi tar folk for hvem de er.

– Har det kommet noen resultater av alle de fine ordene fra statsråder og sykehusdirektører?

– Det er for tidlig å si. Men jeg håper de husker hvorfor de ringte meg. Etter hvert vil jeg følge opp invitasjonene jeg har fått til å holde foredrag for det offentlige. Jeg vil gjerne snakke om hvordan man kan unngå konflikter og om ufarliggjøring. Jeg føler jo at jeg har en fot i begge verdener, sier Kohinoor.

Håpet er at verden skal ha blitt litt bedre til dattera Shadia er stor nok til å skjønne hva diskriminering er.

Ali blir stadig bedre

– De fleste vil møte motstand i livet, det vil også Shadia. Men jeg håper virkelig det ikke blir hudfargen hennes som vil avgjøre om hun får dårlig behandling eller blir oversett. Jeg håper hverdagen hennes blir lettere, og at hun slipper å møte rasisme, sier Kohinoor.

Hun ringer til Ali, som fremdeles er ute på tur med gulljenta si. Han vil helst ikke slippe henne med øynene, og hver morgen når Shadia våkner, spretter han opp.

Formen hans er stadig bedre, og selv om han ikke holder samme tempo som før, kommer energien mer og mer tilbake.

– Nå begynner han å bli mer organisert også, alt skjedde ikke i logisk rekkefølge i starten, sier Kohinoor.

Hun skal nå ta ut mammapermisjonen sin, og Ali blir hjemme til han er frisk nok til å begynne å jobbe igjen. Kohinoor tror hverdagen kan bli normalisert når Statens helsetilsyn kommer med sin reaksjon overfor ambulansearbeiderne over nyttår. Men om 2008 forhåpentligvis blir noe roligere enn året som har gått, vil ikke Kohinoor love å sitte stille og holde munn.

– Dette blir nok ikke siste gang dere hører fra meg, sier hun.