Årets navn: Viagra

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USA har den. EU har den. Og snart er den her. Den lille blå pillen. Bare sju måneder etter at potenspillen ble frigitt i USA i mars i år, peker, æh, øh, salget mot himmelen. (Viagra-kommentatorer unnlater aldri å innlede på denne måten.)

Ikke siden p-pillen kom i 1967, har et medikament truffet markedet så bredt og med slik øyeblikkelig virkning som Viagra. Legemiddelprodusenten Pfizer har klart det ultimate: Selve Utopia, et nytt og bedre sexliv langt inn i støvets år, heter nå det samme som merkevaren Viagra. Og selges på svartebørs over hele verden til menn, og kvinner, i alle aldrer. Intet sexliv er nemlig heretter så bra at det ikke kan forbedres.

I ettertid vet vi hvordan p-pillen, den het bare Pillen, kom til å forandre samfunnet radikalt. Pillen fikk symbolisere moderne prevensjon som ga kvinnen kontrollen over reproduksjonen, et avgjørende grunnlag for hennes nye økonomiske og seksuelle uavhengighet. Pillen representerte inngangen til det nye likestilte samfunnet der også kvinner kunne skifte partnere så ofte vi ville. Lønnsarbeidet ga oss friheten til å bryte ut av parforhold som ikke fungerte. Heretter skulle vi nyte, mann og kvinne, som likestilte lekekamerater.

Nå skal jeg være varsom med å påstå at resultatet av den nye seksuelle åpenheten og den gryende selvtilliten hos seksuelt aktive og ubundne kvinner er skyld i at potenspillen Viagra nå går som en farsott over hele verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var et forbigående særtrekk ved den seksuelle revolusjonen på 70-tallet at vi snakket og snakket om våre krav til mannen for å oppnå et vellykket sexliv, at vi snakket og snakket til spedbarna gjespet og oldeforeldre ba tynt om å få slippe å stå til rette for sine manglende multiorgasmer.

Jeg sier altså ikke at det må være de sterke og uavhengige kvinnene som har truet mannens seksualitet til den nå åpenbart ligger slått til jorden som en skrekkslagen snegle, hvis det altså stemmer, og de impotente virkelig er så mange som 60 millioner i USA og EU. En følge av den seksuelle frigjøringen er nemlig at kvinner, i alle fall i teorien, må erkjenne at de har ansvaret for sin egen seksualitet, at de ikke lenger er passive mottakere og mannen den aktive som skal gi dem ekstasen.

Derimot påstår jeg at vi gikk inn i en kultur med en overerotisert overflate der snart absolutt alle budskap som skal omsettes på markedet er profesjonelt pakket inn i sex. Kravet om seksuell aktivitet ligger som et uttalt premiss for det livet som er verd å leve, selv når levealderen for mange er forlenget til det meningsløse. Likevel, eller nettopp derfor, har vi mistet tenninga, skal vi tro den enorme omsetningen av piller som lover en kjemisk løsning på våre individuelle problemer.

Det er som kjent vanskelig å være menneske. Selv med silikon i kvinnebrystene og fettsugde mannsbryster skal vi opplevet at livet butter. Som varer holder vi bare begrenset mål. Og seksuallivet er, som en og annen har rukket å oppdage, like mangfoldig som våre uensartede livsløp.

Det er en kjensgjerning at i de langt fleste tilfellene sitter impotensen mellom ørene som reaksjon på livets krav i ulike faser. Viagra er derfor en reseptbelagt medisin mot langvarig impotens, og ikke en sexpille som skal bringe oss smertefritt forbi alle slags erfaringer menneskene må gjøre seg underveis.

Nå aner ikke jeg om impotens er mer utbredt i dag enn tidligere. Emnet er fortsatt så tabubelagt at det mest oppsiktsvekkende med Viagra på markedet er det tilsynelatende umettelige behovet over hele verden. Det kan selvfølgelig skyldes at mange menn virkelig er impotente av ulike årsaker. Eller så tror også menn med varierende grad av potens at de omsider har fått svaret på forestillingen om alle kvinners egentligste ønske: En fire timer lang Viagra-ereksjon som ville fått dronning Victoria til å telle sauer da hun vel var ferdig med å tenke på fedrelandet. Og Pamela Anderson til å flekke tenner av begjær etter nettopp deg.

Men alltid er det noen som skal ødelegge moroa. Sexologer og psykiatere har for tida travle dager. De skal sette Viagra i perspektiv og sammenheng både medisinsk og psykososialt. I avisa Politiken frykter den danske psykiateren Thorkil Sørensen at folk ikke ser at Viagra representerer en mekanisk løsning på et sammensatt problem, på samme måte som kompliserte livsomstendigheter nå reduseres til et spørsmål om gener som kan manipuleres. Dessuten er antall rapporterte dødsfall ved bruk av Viagra stigende.

Da svarer som kjent alle kjekke gutter at det er slik de vil dø. Og er de heldige, skjer det i samme stund som en silikonoppblåst blondine med Viagra-pulver i nesa sitter over skrevs og hyler «åh-åh-ååh-åååh!!» uten å simulere. Spørsmålet kan likevel reduseres til om dette skal skje på blå resept. I så fall må myndighetene bli enige om når pasienten går fra bruker til misbruker, trolig ved overgangen fra fem piller i måneden til seks, kjenner jeg en middels byråkrat rett.

Jeg tør ikke spå om potenspillen vil få en samfunnsomveltende betydning på linje med p-pillen. Viagra blir nok Årets navn 1998 og figurerer nesten like hyppig på Internett, på folkemunne og hos amerikanske æh, øh, ståoppkomikere (alle Viagra-kommentatorer nevner ståoppkomikerne), som Clintons lave sigarføring.

De gøyale Viagra-bøkene er også her med tegninger av halvgamle ektemenn med fårete smil over Viagra-ståpikken mens de sier: «Nå skal jeg jammen... hø, hø, bedra kona mi.»

Mneeeii, jeg tror egentlig ikke at Viagra betyr noen revolusjon, gitt.