Arie fra skjæret

Det måtte ei husmor fra Flora til for å bringe et nasjonalt perspektiv på operautbyggingen. Hvorfor er så mange norske politikere så inderlig trangsynt lokale?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUN VAR FLOTT å våkne til. Husmor Gunvor Nygård fra Flora kom som en stemme fra realitetenes verden. I NRK Dagsnytts 7.30-sending sa hun klart og tydelig at hun var lei av all den politiske sytingen over å bruke penger på opera. - Vi som bor ute på øyer og skjær, har stor glede av å dra inn til Oslo eller Bergen for å oppleve opera eller teater. Vi må unne oss å ha slike institusjoner, sa Gunvor Nygård.

Jeg håper alle distriktsopprørere, operamotstandere og samferdselspolitikere hørte på radio i denne årle morgenstund. Uforstyrret har de nå på rekke og rad fått stå fram med sine veklager over forventet pengebruk i Bjørvika, og deres ærend har hele tida vært hensynet til slike som - Gunvor Nygård. De som blir frarøvet vei og kultur i Distrikts-Norge på grunn av en opera i hovedstaden. I går tok hun endelig til motmæle.

- Tror du mange mener som deg? spurte reporteren, litt vantro.

- Ja, det tror jeg, men vi blir jo aldri spurt, svarte Gunvor.

EN KLASSISK ØVELSE i norsk politikk er den vi har sett de siste ukene. Ta en bevilgning til sentrale strøk og sett distriktspolitikere til å kommentere den, eller la Carl I. Hagen og Siv Jensen regne ut hvor mange tarmslyngoperasjoner man kan få for beløpet. Gjelder pengene kultur, forsterkes disse mekanismene inntil det parodiske. Selve den kvelden operautbyggingen ble vedtatt, i juni for tre år siden, sto Jan Simonsen på Stortingets talerstol og sammenliknet operautgiftene med døves egenandel på høreapparater. Det er bare et par valgkamper siden Thorbjørn Jagland prøvde å skaffe seg billige poenger med å si at han prioriterte enerom på sykehjemmene framfor ny opera i Oslo.

Det omvendte regnestykket forekommer ikke. Fastlandsforbindelsen til Magerøya i Finnmark - prosjektet med det klingende navnet Fatima kostet til slutt rundt 1,1 milliard kroner. Vi unner selvsagt beboerne på Magerøya en fastlandsforbindelse, men har noen regnet ut hvor mange museumsbesøk, konserter eller teaterforestillinger man kunne ha fått for det beløpet? Selvsagt har ingen gjort det, for det ligger i selve bunnplanken i norsk politikk at det lokale er verdt mer enn det sentrale, og at det materielle er verdt mer enn det kulturelle.

GUNVOR NYGÅRD kan reise til Nordfjordeid og få med seg en teaterforestilling hvis hun vil. Men det blir ikke det samme. I radioen fortalte hun om gleden ved å reise inn til Oslo og få en kulturopplevelse i et flott bygg. En gang hadde hun sett «Hamlet» satt opp som ballett, en opplevelse hun hadde levd på i flere år etterpå.

Det er en misforståelse å tro at det bare er Oslo-fiffen i sine ankellange minkpelser som toger inn på teater, revyer, musikaler, opera og konserter i hovedstaden. En stor del av kulturpublikummet er tilreisende, akkurat som i andre hovedsteder. Derfor blir de litt hule, beskyldningene om at pengene bare går til Oslo-folk.

NØDVENDIGHETEN av sterke kulturinstitusjoner i hovedstaden hadde vi ingen problemer med så lenge landet var i nasjonsbyggingens periode. Da forsto man at det var nødvendig å samle kreftene. I dag synes spenningen sentral mot lokal å få fotfeste i stadig flere dimensjoner i samfunnet. Det trangsynt lokale har fått en legitimitet det ikke hadde tidligere. En full forståelse for samlet nasjonal styrke finnes nesten bare ett sted, i fotball. Ingen bestrider nødvendigheten av et sterkt landslag.

Jamring over operapengene kommer vi til å få høre i årevis framover. Hver gang vi får presentert en prislapp, vil vi høre ropene «milliardsprekk», selv om det faktisk er snakk om forutsigbar kostnadsutvikling.

Midt i dette er det tankevekkende at det måtte ei husmor fra Flora til for å bringe et nasjonalt perspektiv inn i operautbyggingen. For hva sa hun ikke i sin sølle arie fra skjæret, Gunvor Nygård: - Blir vi fattige på kultur, så har vi ingenting å leve for.