Arkitekten Rove

Presidentrådgiveren Karl Rove er under angrep av sterke politiske krefter, men George W. Bush holder sin hånd over ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President George W. Bush har gitt ham oppnavnet «Arkitekten». Forfatterne James Moore og Wayne Slater ga boka de skrev om ham tittelen «Hjernen til Bush». Av en rad kommentatorer og andre bedrevitere er han gitt æren for gjenvalget av Bush i fjor. Han mobiliserte høyreekstremistene for presidenten, klarte å holde fast på velgerne i midten, skremte middelklassekvinnene med terrortrusler og undergravde motstander John Kerrys status som patriot og krigshelt. Til sammen ga det presidenten et mandat på 3,5 millioner stemmer mer enn Kerry. Karl Rove, med norske aner, har nå ansvaret for utformingen av presidentens dagsorden i hans andre periode, med tittelen visestabssjef. Titler bryr ikke Rove seg så mye om, men desto mer om makt. Ingen er i tvil om at det er han som har presidentens øre og derfor virkelig makt i Washington.

Forleden ble Rove paradert ved siden av presidenten som gikk besluttsomt og bare lett vinkende over plenen fra Det ovale kontor til et ventende helikopter på vei til Indiana.Rove befinner seg i hardt vær, og presidenten forsøker å beskytte ham ved å vise at han ikke er falt i unåde, men fortsatt har presidentens tillit. I Kongressen krever Nancy Pelosi som leder demokratene i Representantenes hus, gransking av Roves rolle da identiteten til den hemmelige CIA-agenten Valerie Plame ble blåst av den erkekonservative spaltisten og kommentatoren Robert Novak.Det er straffbart for en offentlig tjenesteperson i USA å røpe identiteten til en CIA-agent i hemmelig oppdrag. Novak hadde to offisielle, men anonyme kilder. Det eksplosive i saken er at det virker som Rove har lekket bevisst for å ramme ambassadør Joseph Wilson som er gift med CIA-agent Plame. Hun heter i dag Valerie Wilson. Eksersisen kom etter at ambassadør Wilson avslørte at president George Bush ikke hadde dekning for påstanden i State of the Union-talen i 2003 om at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Niger.

Det hvite hus har malt seg inn i et hjørne. Presidenten har lovet å sparke den som har lekket Plames navn og identitet. Hans talsmann, Scott McClellan, har kategorisk avvist at Rove var den ene, eller hadde hatt noe annet å bestille med denne saken. Nå sier presidenten at han vil avvente resultatet av en pågående gransking av saken før han sier noe om Rove. McClellan vil plutselig ikke si noe som helst fordi saken «er under etterforskning».Det er to år siden Robert Novak skrev sin spalte der han røpet Valerie Plames navn. Nå er det blitt kjent at Novak snakket med Rove og at Rove er den ene av to kilder. Rove har forklart til storjuryen i saken at han ikke brukte Plames navn i samtalen med Novak. Dessuten hadde han fått kunnskap om hennes identitet av mediefolk, ikke offisielle dokumenter.

Dette er solid «finjuss» på linje med Bill Clintons om at oralsex ikke er sex og at han derfor ikke løy da han med dirrende pekefinger forsikret hele verden om at «jeg har ikke hatt sex med den kvinnen. Frøken Lewinsky».Presidentens personlige popularitet er på en synkende kurs. Det er et mellomvalg til neste år, og nærmere Bush uten å rette skytset mot presidenten selv, er det ikke mulig å komme. Rove-skandalen lammer i øyeblikket Det hvite hus. «Jeg er lojal mot mine venner,» sa presidenten forleden da kritikken rammet hans justisminister. Det gjelder i aller høyeste grad for Karl Rove som har berget presidenten ut av en rekke politiske skandaler. Presidentens etter hvert så berømte, lojale og velsmurte maskineri i Det hvite hus vil bli rammet midtskips dersom Rove må gå. Men det må han ikke med mindre han settes under tiltale, og det virker usannsynlig selv etter de siste avsløringene av det som i beste fall er grove halvsannheter fra Det hvite hus.

Den kritiske kommentatoren Paul Krugman i The New York Times går svært langt i å gi Karl Rove skylda for et tragisk forfall i det politiske liv i Amerika under president George Bush. Krugmann skriver at han først skjønte at han levde i Karl Roves Amerika da president Bush i valgkampen mot Al Gore i 2000 begynte å si ting om privatisering av det amerikanske trygdesystemet og skattelettelser som «simpelthen var helt gale». Han skriver også at Rove bedre enn noen har forstått hvilken makt som ligger i svertekampanjer. «Angrep mot en som går imot den offisielle linjen trenger ikke å være sanne, ikke engang troverdige, for å ha sin virkning,» skriver han.