Arkitekturens hus

Tirsdag skal styret for Nasjonalmuseet for kunst, ariktektur og design avgjøre om Arkitekturmuseet skal bestå som en enhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS JEG STÅR i kø for å kjøpe billetter til omvisning i Sydney-operaen, skjønner jeg i hvilken grad arkitekturen angår mennesker flest. Her vandrer vi sammen med folk fra alle verdenshjørner, knapt noen med arkitektfaglig bakgrunn, men med en intens opplevelse av Jørn Utzons mektige byggverk. Det kan betraktes som et hvilket som helst stykke kunst, naturligvis. Men du går ikke mange skrittene før du ser hvordan arkitekten også har utfordret ingeniørene og kommer du på nært hold, ser du at håndverkerne har lagt sjelen i arbeidet. Treverket forteller at trelastprodusenten har gjort helt spesielle valg i stablene. Du lytter til guiden som beretter om de økonomiske overskridelsene, om det politiske spillet før, under og etter byggingen. Du hører om brukernes reaksjoner og det nasjonale publikums stolthet over at deres land har tilført arkitekturen noe unikt. Den amerikanske arktekten Frank Lloyd Wright hevdet at arkitekturen er bærer av sivilisasjonens sjel. Stilt overfor et bygg som Sydney-operaen, ser man det umiddelbart. Men ser man det ikke også når man betrakter Manhattan fra New Jersey eller Oslo fra Nisseberget? Går man enda nøyere til verks ser man kanskje også noe av det nasjonale i arkitekturen, selv om den som kunsten, har grenseoverskridende ambisjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SLÅR MEG at dette er problemstillinger et arkitekturmuseeum skal arbeide med. Nettopp arkitekturens store kontaktflate mot samfunnet skiller den fra annen kunst. Arkitekturen skal bidra til samfunnsendring og skape rammene rundt våre liv. Den er utrolig sammensatt og rommer alt fra ingeniør- og håndverkskunst, via juss til politikk for å ivareta både estetikk, økonomi og miljø. Men hvis det er rett at arkitekturen er alle kunsters mor, er det ikke urimelig at Arkitekturmuseet gis en plass i det nye Nasjonalmuseet for kunst, slik byråkratene i Kulturdepartementet foreslo og fikk politikerne med på. Samtidig er arkitekturen som museumsgjenstand ny. Det må det også tas hensyn til.

NÅR DET NÅ skjer en fusjon mellom den rene kunst og den bruksorienterte, må det derfor skje på en slik måte at ikke Arkitekturmuseet som enhet forsvinner. Forutsetningene for en slik løsning er jo til stede når Nasjonamuseets styre under forretningsmannen Chr. Bjellands ledelse møtes tirsdag for å ta stilling til direktør Sune Nordgrens forslag til organisering av det sammensluttede Nasjonalmuseet. Norges Banks gamle bygning, tegnet av landets første store arkitekt, Chr. Grosch rundt 1830, med innredning og påbygg tegnet av vår tids mest prisbelønte arkitekt, Sverre Fehn, er en verdig ramme rundt de aktiviteter som arkitekturmuseet har planer om. Her kan administrasjon, kuratorer og stipendiater opprette et fellesskap som ivaretar både formidlingsoppgavene og forskningen. Hvis man vil ødelegge et miljø som er sårbart fordi det hittil har hatt beskjedne ressurser og en kort historie, skal man la huset på Bankplassen bare inneholde samlingene og biblioteket, mens fagfolkene spres rundt omkring i det sentrale museumskomplekset på Tullinløkka. Det er slik direktør Nordgrens visjon utlegges. Det vil bli en katastrofe for Arkitekturmuseet.

DIREKTØR SUNE NORDGREN har fått mye kritikk for grep han har tatt med det nye nasjonalmuseet. Han bygger ned gamle identiteter uten å bygge opp nye. Derfor burde han gripe Ariktekturmuseet som et bytte i flukt for å utnyttet mulighetene som bygget på Bankplassen gir og som museet selv er innstilt på å virkeliggjøre. Han sier til Aftenposten at det på folkemunne vil hete Arkitekturmuseet. Men hvorfor bare på folkemunne? Det vil komme ariktekter og andre interesserte til Oslo for å besøke nettopp Ariktekturmuseet. De vil se Sverre Fehns utstillingspaviljong. Men den kan de bare se på Bankplassen, og da må de ikke forvirres til å gå av på Tullinløkka. Huset er jo nå tegnet til minste krakk og bokhylle. Da blir det rart om det er noen tilfeldige vektere som befinner seg der, mens de sakkyndige holder til sammen med de andre kunstkuratorene på Nasjonalmuseet.

ARKITEKTURMUSEET har høye ambisjoner, og i nytt hus skal det styrke sin faglige tyngde. Det er jo et nytt fag, og de første doktorgrader i arkitekturhistorie er tildelt. Det er et kommende felt. Men da må museet kobles til Ariktekthøgskolen der det skjer faglig utvikling, og ikke primært til kunstmuseet, der feltet føler at det har vansker med å nå fram. Fehns tilbygg til Grosch-bygningen er en gave fra Jens Ulltveit-Moe. Det er en historisk gave - på mange måter skapt av tilfeldighetene. Men en sånn gave er det også krevende å ta imot. Den må brukes på en måte som står i samsvar med giverens intensjoner. Det syns jeg styret skal tenke på når det fordeler kontorplassen i Nasjonalmuseet tirsdag.